Forfatter: Ingeborg

November er ingen spøk. Verden er seg ikke lik der ute. Selv ens private finans-situasjon kjennes usikker,uansett om skattepenger har fyllt opp kontoen. Egentlig gjelder det å sitte hjemme midt på gulvet uten å bruke penger, til det hele går over. Skjønt det skal visstnok ikke hjelpe på landets produksjonsliv. Men vi er litt gammeldagse slik. Når bankkrisen truer, når børsen  går i rødt, så får ikke vi oss til å kjøpe den dyre sofaen vi lenge har ønsket oss. Vi sparer og ønsker oss gullbarrer under sengen som fysisk kunne vise oss hva vi besitter .

På vår sykkelvei til og fra gjøremål i hverdagen har vi det med å observere den bykultur vi er omgitt av. Hus og fasader, de evige stillaser, trafikkkøer, butikker som kommer og går, folk bak ratt og folk gatelangs. Unge og gamle forbipasserende som vi gjenkjenner eller som er nye i strøket.  Ikke minst noterer vi oss hva som finnes av trær og blomster. Balkonkasser og forhager som bryter asfalt-tilværelsen. Men mest av alt i vår lille verden er vi tilhenger av trær. Løvtrær! Vi teller dem, vi lever i årstider med dem. Trærne i strøket gir  karaktertrekk til bydelen.  Mange er høye av alder og verdighet, mange er mer somstore  hageplanter med blomsterfryd på våren.

Oslo’s vakreste gate er Bygdøy Alle.  Den er en legende, et mirakel. Når man svinger rundt Sollie Plass og starter opp og ut av sentrum, kan man i sommersesongen se en lang,  overhengende og sammenhengende grønn avenue som gir spill i skygger og belnder for sol. Tidligere hadde eiendomsbesittere kommet sammen om å spandere julebelysning på alle trærne i . Det  virket overveldende vakkert og imponerende. Våre minste jublet av julefryd når vi bilte igjennom og til og fra.  Men det var før det, hvor folk ble enige om å være enige.

Nå faller kastanjene i Bygdøy Alle. Det er  snauhugst i gaten. Det er drap. Grunnen er at kastanjene  er blitt syke .Det kunne skje katastrofale velt og fall over mennesker og trafikk. Riktignok gjelder det ikke samtlige trær. Kanskje dreier det seg om ikke halvparten engang. Det står noen glisne  stubber tilbake i hoftehøyde for at snøplogen skal  vike forbi.

Nå er Bygdøy Alle bare blitt en hvilken som helst gate, et trafikk-strekk mot vest. For enten er man gravid eller så er man ikke gravid. En alle’ er en SAMMENHENGENDE rekke av trær, ikke noen hist og andre pist.

Selv leser vi på skjermer og i aviser.  Det har gått oss forbi om hva som vil skje når og hvorlenge og omsider. Vi har heller ikke hørt et smerteskrik av protest eller opprør. Egentlig burde vi gått i folketog for å forlange høye , friske og nye trær UMIDDELBART. Men vi har vel nok med å passe på oss selv og vårt. Det er november, og verden er vanskelig nok.  Og Jens Book-Jenssen er død.

Man blar og blar og flakker avsted. Morgenavisene er start på dagen og helt nødvendige. På kontoret glir nettavisene lett unna. Kanskje er man på et venteværelse hvor magasinene er tidtrøyte. Rastløsheten merkes svakt som en uro.

Det er da man lengter etter lesero, fordypelse og tung konsentrasjon.  Å lese bok er å være stille, har noen sagt. Plutselig sitter man midt på blanke dag og er igang med boken.

Motivering kan være så mangt. Den skal være sterk for å legge tilside gjøremål i heimen eller på kontoret. Å sitte ved pulten midt i arbeidstiden med en bok, synes umoralsk. Vel kan man bla i faglige tidskrifter, PC-skjermen kan rulle og gå med liksom jobbrelatert informasjon, og ingen sjekker om man legger kabal eller tar inn snadder fra nyhetsbildet. Hjemme er det stryketøy eller brødbaking –  selv en trenet pensjonist kjenner dårlig samvittighet ved å la alt bare utsettes på en mandag for å fortsette etter rolig søndag med boken man er henfalden til.

Jeg er henfalden til Bomann-Larsens siste kongebok   ÆRESORDET. Motivasjonen for å lese bok hos meg henger veldig ofte sammen med aktualitet. Jeg blir stimulert av å få med meg siste nytt,boken alle snakker om.  I disse media-tider går det fort unna. Det er ikke  mange dager før neste lansering av ny sensasjon. Så valg av lesestoff i form av  nyhet må nok ligge dypere enn som så. Uansett nyhet, man merker seg hvorvidt omtalen ikke minst går på den litterære verdi.  Det bør være  utslagsgivende for å sette igang. Man orker ikke lese dårlig skrevet bok – selvsagt!

Det er  individuelt hvilket tema som interesserer den enkelte av oss.  Tor Bomann-Larsen har levert  4 tidligere , storartede bøker om  vår norske kongefamilie som jeg ikke har tatt innover meg og lest. Hvorfor nå denne siste variant?Antagelig ligger stoffet så nært opptil samfunnsaktuelle problemstillinger mer enn rent historisk kongestoff at det var det som trigget min leselyst.

Jeg stod plutselig i bokhandelen den dagen alle media var opptatt av ÆRESORDET  og fant ut at sandelig, den skulle jeg kjøpe. Dyr og tung og omfattende som den var, vurderte jeg et øyeblikk om min egen kondisjon i lesning skulle kunne holde igjenom hele 700 sider. Det har hendt så ofte at jeg har falt av etter kort tid og de 100 første sidene for så å la boken ligge på vent sammen med øvrige prosjekter av tykt, verdig format og innhold – skammelig nok.

Siden ektefellen har samme – om enn ikke i enda større grad – interesse for historisk, politisk litteratur som meg, så tok jeg med boken i truimf til vår daglige samvær på eldresentret for å vise mannen hva jeg hadde for dristig og viktig lesestoff.

Det vakte jubel og glede som ble forsterket ved at jeg startet med å lese høyt fra boken for oss begge der og da. Vi ble begge fanget inn av forfatterens gode formuleringer og levende skildringer. Det ble en hel times høytlesing.

Leseglede kan inntreffe i hele 3 varianter;  1) man sitter med boken i stillhet for seg selv, 2) man hører på lydbok eller opplesning på radio og  3)  høytlesning for en man er glad i.

Lykken er å bli oppslukt av en bok. Det er som å få en venn. Den ligger og venter der hjemme, og man kan ikke fort nok få satt seg ned. Velsignet er da den tykke boken som aldri tar slutt og som man holder igjen på når det går mot de siste kapitler.

Lydbok er bilkjøringens luksus-bonus. og som gir sjåføren  senkede skuldre i kø og kaos. Pluss at ektefeller samlet om litterære verdier, slutter og krangle om trafikk og andre uhumskheter på vei hjem fra hyttehelg.

Det er forunderlig hvordan en bok vokser seg videre og forbi ved å høre den opplest. Særlig av forfatteren selv som plutselig trer frem fra det trykte ord til å entre skuespilleriet. Jeg har ofte hatt pustevanskeligheter i møtet med Dag Solstads skrivekløkt. Men når han leser opp for meg på radio, blir jeg fengslet av hans litterære kraft.

Den tredje leseglede-variant er å selv lese høyt . Formuleringer, detaljer, hele fortellingen blir ny og mer. Man vektlegger som oppleser ordene på en annen måte enn når man farer ned gjennom sidene for seg selv.

ÆRESORDET til Bomann-Larsen er  ekteparets daglige høydepunkt. Opptil flere timer deler vi felles kunnskap, felles litterær jubel og kan befeste vår livslange tilhørighet til verdier i samfunnet. Mange ektefolk har som  basis familie og hus og hjem. Kanskje har det vært hobbies som har fastspikret dem til hverandre.  I vårt fellesskap har det vært politikk og samfunnsengasjement.

På det vakre  rommet på pleiehjemmet får ekteparet hver ettermiddag besøk av både konger og statsråder og en hel verden av begivenheter . Samværet vokser ut over tid og sted. Bomann-Larsen ‘s siste verk gjør rommet til en katedral.

Løp og kjøp!

 

 

 

 

 

På min store flatskjerm avsløres dramatisk at TV-innholdet på den enkelte kanal overhode  ikke står i forhold til hverken form eller  format. Man kan la seg blende et stykke på vei av det tekniske vidunder, men så slår tomhet og hulhet imot. Man fortviler over hvor dårlig programmet er, rett og slett. og grenseløst likegyldig.

Som det står i salmen; » Forgjengelighet, forgjengelighet …..»  I ypperste naboskap med CCN, BBC og fransk kanal og  TV2Nyhetskanal har GET klemt inn en Oslo-kanal. Den er rene, skjære amatørmesterskapet – ikke minst fordi eierne har fått betalt seg til ekslusiv plassering hvor verdens elite-sendere befinner seg og gjør sammenligningen brutalt avslørende som en boomerang.

Nå skal det sies at målgruppen for oslo-kanalen ikke er oss godt voksne, for all del. Ingen bør være en dag over 38 år verken i alder og størelse på klær. Dette er barnetime for de unge. Det handler om siste nytt i  trender såvel i personer som i innpakning, reiser og mat og mote. Alt skal være kult.

Som yrkesutøver i filmens møte med publikum på kino, har man fortsatt et snev av nyskjerrighet på alt som ungt er.  Man har fått en refleksbevegelse i kropp og sinn for å følge med i hva som er samtidsfenomener på alle skjermer, i kunst og kultur og både i by og land. Og utland med.

Denne Tv-kanalen representerer mest elevøvelser av eksperimentell karakter. Går-det-så-går-det. Det kan være sjarmerende nok. Dessuten kan vi etter livslang læring fort se om noen opptredende har tallent eller ikke. Det er en evig jubel man har lagt seg til nettopp å være i front når det gjelder å snuse opp en ny sensajon av en artist eller programleder, en grynder eller en personlighet.

Pia Haraldsen har en nøkkelrolle i denne Oslo-kanalen. Hun er reiseleder i reiseprogram og motedame i moteprogram.  I mange år har hun opptrådd på TV2 både som det ene og det andre. Hun er imponerende energisk, det skal hun ha. Men jeg opplever henne kald og kontrollert, stramt smilende i enhver sammenheng med et » glatt leende» som det heter på svensk. Hun har  1 – ett – ansiktsutrykk. Og det bruker hun mot sine gjester som enten sskal forføres til å kjøpe seg turist-drømmen eller kjøpe seg bli-ny liv med klær og sminke, gjerne sammen med samboer som også kan kjøpe seg ny fremtoning.

Med strålende selvsikkerhet og kjemisk fri for den minste misstanke om  at man egentlig prater tomhet og  banaliter, glir både vertskap og gjester igjennom på  en rikskanal dag etter dag. Man blir slått av en frimodighet som nesten er skremmende. Ikke at vi ønsker usikker og krypende,ydmyk ungdom. Ingen ting gjør oss mer jublende glad enn når unge seriøse mennesker står frem med optimisme og energi og kraft.  Tallenter innefor klassisk musikk, enere som har oppnådd seire og heder i idrett eller utdannelse og skårer topp poeng og karaktere,r får oss nesten på gråten av ren bevegelse. Politiske ungdomsledere gir tro på fremskritt.

Det glimrende NRK-program EKKO hadde som tema denne uken om man kanskje burde hviske enkelte ungdommer i øret noe om at deres fremteden i media kanskje er i overkant av selvrealisering uten innhold og karakter, bare en form for egotripp i en fase i livet hvor man er mer på opplæring enn som interessant forbilde.  De kan ta skade på sjelen av reality og idol-liv.

Man kan etterlyse voksenopplæring fra foreldre, kanskje, men alt håp for noen av oss brast da vi opplevde et foreldrepar som var sprekke-stolte over sin datter som i fyll og tull hadde hatt seg, som det heter, for åpent kamera i ungdomsprogram hvor sex skulle praktiseres!

Vi gir opp og taster oss videre til Canal5 hvor president  Sarkozy går på direkten på et fransk vi bare nyter lyden av  og et budskap vi må bruke hodet for å forstå.

 

.

Man må ha en tittel. Pensjonist er ikke en tittel. Pensjonist er en tilstand. Jeg liker ikke å bli presentert som det. Men hva skal man så kalle seg for når man blir introdusert som foredragsholder eller deltager i program eller skal fylle ut skjemaer ?

I lengre tid har jeg blitt kaldt Avgått eller Tidligere  Kinodirektør. Man blir ikke yngre av slikt heller. Selv kunne jeg foretrekke  Emeritus,  men det har ikke slått helt  igjennom.

Innimellom blir jeg kaldt forfatter. Siden jeg har skrevet 4 bøker på 4 år, skulle man tro det kunne være legalt nok. Men jeg vet ikke hva som tilsier en slik tittel, om den har en form for tariff-beskyttelse, om man må være medlem av Forfatterforeningen. Så jeg tørr ikke helt slå til med å bruke den betegnelse på hverdagslivet mitt. For meg personlig spiller det liten rolle, men i utgangspunktet har jeg så enorm respekt for forfatter-rollen og tittelen  at jeg kvier meg for å benytte meg av den  – av ren ydmykhet.

Bøkene mine er dessuten langt fra  skjønnlitterære verk, ei heller er de særlig intellektuelt eller forskningstungt stoff. De er – har jeg etterhvert innsett – en samling blogger mellom to permer.  Ikke blir slike bøker heller gjenstand for seriøst anmelderi. Riktignok kan man ved hjelp av flinke forleggere eller ved egen smartness sørge for et oppslag i en dagsavis eller to som nyhetsstoff så folk blir oppmerksomme på utgivelsen. Er man så beregnende i sine skriverier at man har spisset seg til med en rampestrek eller tilnærmet provokasjon overfor en kjendis eller flere, så kan man håpe på i beste fall en sølle debatt noen flere dager. Men straks er festen over, og boken går inn i bakevjen både i bokbutikken  og hos forleggeriet.  Forfatter, du liksom!

For spøk bruker jeg å si jeg er skrivedame. Etter 25 år som kinodame klinger det brukbart og sier nok sannheten.  Lenge skrev jeg innlegg i avis hvor jeg mente og stod på om dette og hint. Men etterhvert ble man så ofte trukket ned i selvrespekt og selvsikkerhet at man tørket inn, rett og slett. Redaktører eller debatt-avdelingen hilste alltid tilbake med at vel, vel, klokt nok. «Men du må ned på 1100 tegn med mellomrom. » Hele argumentasjonrekken skulle krympes til reklamebudskap eller forbrukerstoff og mistet, syntes man, hele kloen eller poenget. Men fordi man strammet seg selv opp og innlegget ned, sendte man meningene avgårde. Så kom den del av prosessen hvor man hver bidige morgen gikk mot matten for å spent finne seg selv vakkert og viktig oppslått i avisen. Men nei – det gikk både dag og tid før man var kommet på trykk. Da var noe av det aktuelle og adekvate ved ytringen blitt blekt og svekket.

Skrive-livet tok etterhvert en ny vending da man fikk dreis på deltagelse i de sosiale medier. Særlig ble blogging en frihetsopplevelse hvor man uansett tid og sted, uavhengig enhver redaktør eller forlegger kan skrive ned, sende ut meninger om mangt. Twitter trigger ordbruk. Facebook er jeg ikke så sikker på. Blogg, derimot, passer min tankelek, mitt samfunnspolitiske engasjement. Det er uprentensiøst – man er i fri flyt med de unge, først og fremst,(  man samler på denslags i voksen alder ). Og etterhvert registreres både lesere og tilhengere og det motsatte.

Man bedriver ord – ganske enkelt.  For meg er det en stor glede.  Mine helter i livet er og har alltid vært retorikeren, dikteren eller forfatteren, ja også den politiske kommentatoren (  ektemannen f.eks. )  som løfter meg opp og avsted med ord, med formuleringer. Jeg elsker å bli forført av det lekne ord, den overraskende formulering, den kraftfulle artikkel eller den  festkloke tale. Jeg kan miste kompass-retning og ståsted i ren beruselse når en politiker, en taler eller en  forfatter formulerer tanker i rytme og i innhold som henger sammen i tankesprang og er vakre, springende og ellegante. ( Og korte, passe lange!)

Jeg kan nevne i fleng Churchill som Obama, Hamsun som Jonas Jonasson ( «Hundreåringen …» )  sist forfatter Gro Dahle her i radio forleden. Det er som en flirt, en rus, og livet kjennes stort, kunsten rik – og jeg vokser i sjel og i hodet.

Tilbake sitter man og taster tanker avsted. Som en bonde kan kalle seg jordbruker – så kan en skrivedame kalle seg ordbruker.  Som man sår, kan man høste.  Men det er nok opp til vind og vær – gudene vet –  om andre setter pris på innsatsen. Gleden er på den opptredendes side  – det holder lenge.

 

 

 

Elin Ørjasæter spisser det til med råd om å sparke de gamle ut av arbeidslivet!  Og jeg som er stor tilhenger av henne i alt og det meste både i skrift og i tale,  hoppet i kontorstolen. Elin vet å få budskapet frem, eller rettere sagt å få opppmerksomhet. Så jeg hastet med å taste  meg frem og fant raskt min venn Torbjørn Røe Isaksen på bilde og Elins argumentasjon.  Og fallt til ro.

Elin har nok engang tatt tak i et tema som sammenfaller med mitt eget engasjement; hvorfor og hvordan kan eldre mennesker få jobbe så lenge de selv ønsker.

Grunnen til at dette samfunnskulturelle spørsmål har fått ny aktualitet og derfor også ble drøftet i NRK’s debattprogram, er at man har klusset til problematikken sammen med pensjons-spørmålene. Torbjørn kunne som deltager i TV-panelet ikke skille mellom pest og kolera, så Elin hengte stortingsmannen ut og tok ham som bevisførsel for eget utsagn.

Som om verden ikke er vanskelig nok. Man forvirrer og tåkelegger både temaer som arbeidsliv og aldergrense med disbutt om pensjonsordninger. Sammen med jordbruks-subsidier og innkjøprsordning av bøker, er pensjon det værste vi vet å forholde oss til. Eller rett og slett – å forstå seg på.

Nå kunne Elin Ørjasæter rydde seg plass for eldre-i jobb-tema i min hjerne med å klinkende klart forklare både meg og andre lesere at vitsen med å sparke de eldre ut av arbeidslivet var at de frekt nok hadde ønsket og fått innfridd langt på vei BÅDE å få jobbe fast og trutt til over 70 år og SAMTIDIG cashe inn god pensjon.

Jeg skjønner meg som nevnt lite på pensjonsordninger generelt og også spesielt. Ikke fatter jeg  hva som gjelder for AKP  ( eller LSD ? ) hva som lønner seg når og hvorlenge og for hvor mye. Min holdning til arbeidsliv har hele tiden vært at folk skal få jobbe så lenge de har kraft og lyst – på ett eller annet vis, om ikke i lederstilling og på topp, men som del av firma, organisasjonen eller butikk. Å få delta, gå til en jobb, stå opp om morgenen for at noen/noe venter på en – for meg er det en menneskerett.

Nå har man kludret med dette ved SAMTIDIG å friste godt voksne mennesker med å kombinere jobb og pensjon til visstnok ( ? ) alle parters gevinst, glede og behag. Et rigorøst og uklart regelverk for å ta tidligpensjon i samrøre med jobb for så når slitasjen for ramme alvor setter inn og man går ned i knestående, se da skal man cashe inn en stor og god pengesum som pensjon. Det viser seg at det er langt flere enn meg som ikke skjønner et fnugg eller fnyst. Skatteeksperter  har meninger i forvirrende retninger og debatterer lik lavkarbofolk eller som spåmenn i finans.

Nok om det. Elin Ørjasæter tildrar seg med sin spissformulering oppmerkomhet omkring det nærmest umoralske i at sterke og oppegående arbeidstagere i modne år skal med krav om fast-stilling pluss god førpensjon, fortrenge unge kollegaer på samme arbeidsplass.

Vi er blitt så feite om hjerterøttene her i landet. Den store kosen har tatt oss. Vi brolegger veien til målet med gode forsetter og så går det bare i stå og mot det som værre er. Utsparket i grøftekanten  ligger så ressurs-sterke mennesker ofte i ung alder, men også blandt arbeidslystne innvandrere. Velstandsgenerasjonen krever mer og mer for seg – og sine nærmeste. En utbredt individualisme blandet med egoisme er ganske så uspiselig.  Vi i Den Tredje Alder skal ikke bidra her – vi som har lært og har erfart, har plikt til fortsatt å yte, ikke  å nyte. Det er jo VÅRE ungdommer og deres fremtid det handler om.

Det er Elin og jeg hjertens enige om. Og Torbjørn, når han har tenkt seg om.

I likhet med ordet DANNELSE er ordet BLYGHET gått ut av bruk både i form og innhold. Noen av oss tar tidvis med stor frimodighet begge begrep i bruk, skjønt vi bedømmer kretsen rundt oss nøye for å bli akseptert og forstått hvis og når vi benytter oss av ordene. For mange skjønner knapt spørsmålet.

Sist vi fikk behov for å reagere med blyghet var da Aftenposten gjenga nakenfotoene av Nansen i forbindelse med en ny bok. Det var kjærlighetsbrev med utstrakt billedbruk som en eldre og forelsket Nansen hadde sendt til sin meget yngre kjæreste. Og som et norsk forlag og Per Egil Hegge som forord-anbefaler, hadde funnet av så stor litterær verdi at de måtte utgis i anledning Nansen-jubileet. Nansen-forskningen skulle med dette også få verdifull tilfang av kunnskap om en stor manns store bedrifter pluss hans ekte (med)menneskelige egenskaper.

Etter nå flere uker med debatt i diverse media, med leserinnlegg og uttrykte både begeistrede og negative raksjoner fra godtfolk flest, har jeg fundert på hvorfor disse nakenbildene vakte min personlig genanse. Jeg har sett så mye nakenhet, så mye kropp både i beveglse og ro, i skjønnhet og – motsatt – vold og spetakkel, i erotikk og sex, men også i naturlig avkleddhet når slikt er nødvendig og anstendig.  Etter å ha vurdert all verdens film for kino gjennom 25 år skulle man tro at en liggende Nansen  i eldre, vakre dager overhode ikke skapte hos meg et eneste høynet øyebryn, langt mer genanse. 

Ingen av oss godt voksne Nansen-tilhengere underslår tema; Eldre mann blir forelsket i veldig ung kvinne.  Det er både velkjent og velbrukt i teori som i praksis i vår erfaringsverden.  Aftenposten og nevnte bok bringer intet nytt under solen for oss. 

Men vi – og vi er mange ! – reagerer på oppslaget IKKE fordi vi finner den store forsker og humanist, helt og lederskikkelse uanstendig eller patetisk eller latterlig. Naken mann gjør så godt han kan – slikt forekommer i de beste familier. Egentlig gidder vi innerst inne ikke bry oss nevneverdig. Alle har sine banaliteter. Vi har nok med våre egne.

Nå skal det sies at noen skriver vakrere kjærlighetsbrev enn andre. Per Egil Hegge mener Nansen var et litterært tallent og at brevene har den største poetiske verdi. Vel, vel – det strides de lærde om. Nansen selv-utløser-foto-kunst har derimot ingen ekspertise på feltet ment et døyt om.

Jeg selv og mange med meg blir generte og kjenner krenkelse av PUBLISERINGEN i seg selv.  Aftenpostens oppslag,  nettsider,  NRK’s  utsendelse på alles flatskjermer  over det ganske land av en Nansen liggende splitter naken med fronten i front – det er når vi blir truffet av slegge-kastene fra media vi kjenner at blygheten siger på og dypt inn.

Antagelig er boken med kjærlighetsbrev og foto-bruks-kunst fra en sterk og vakker, eldre herre både anstendig og grei nok. Ikke vet vi om det blir en best-selger til jul, vi har våre tvil.  Men ingen av oss blyge og påkledde voksne vil et øyeblikk fordømme selve utgivelsen. Bevare oss vel. Fritt frem for løp og kjøp.

Men vi kjenner på, og det ganske så sterkt, at media i vår tid larmer og smeller mot oss med oppslag både på forsider og bredt ut lengre inne i avis og på nyhetsoppslag på nettet- alt i den enkle og brutale hensikt å vekke kommersiell oppmerksomhet! Nansen-bok og foto har da også skapt MEDIA-DEBATT mer enn  Nansen-debatt elller litterær diskusjon.  Herr Utne som har eierinteresser i stoffet, har da også selv blitt overrasket over publiseringen fra forlag og forordforfatter.

Kanskje ble han rett og slett genert, han også?

 

 

Det er tid for kollektivreiser, for snart må sykkelen settes inn for vinteren.  Det siste klipp på Flexikortet var oppbrukt, og jeg gikk til Narvesen for å kjøpe nytt.

En ung kvinne som snakket vanskelig skånsk, forklarte meg at Flexikort var erstattet med Reisekort. RUTER hadde forlatt papirutgaven hvor man stemplet , nå skulle man elektronisk dra.  Slik var det bare.

Jeg er enkel i hodet hva gjelder denslags og ønsker generelt bare de forandringer jeg selv finner på. Nå hadde RUTER laget rot i mitt reisemønster hvor jeg  hadde kjøpt 8 klipp for subsidiert honnørpris og kunne  enkelt se hvor mange turer jeg til enhver tid hadde betalt for. Pluss at jeg kunne betale for sykkel om bord og invitere en venn  – alt med mitt Flexi-kort der og da.

Jeg spurte lettere fortvilt hvordan dette så virket.  «Du kan velge mellom 100 og 1000 » sa den unge svenske damen. Jeg skjønte ikke helt hvilket begrep – penger eller reiser – det dreide seg om. Så jeg sa beskjedent  «100, takk. Hvordan gjør jeg så?» Jeg rekker vel ikke 1000 reiser før jeg dør, tenkte jeg.

Damen forklarte  at det var å bare dra kortet ved påstigning  «Hva viser seg som resultat og hvor ?» –   jeg mente det var et adekvat spørsmål. Det visste ikke ekspeditrisen noe om.  Hun satte igang og tastet og trykket og ga meg Reisekortet  fra RUTER. Dette med 100 – viste seg å være prisen – 100 kroner – nettopp!

Siden solen fortsatt skinte, og gatene var tørre, sykler jeg så dagen derpå innom Narvesen, min stam-kiosk, og traff Nina bak disken – hun som kan alt!!! Dette Reisekortet brant som utfordring i vesken, så jeg spurte da Nina om forklaring, bruksanvisning og start-instruks.

Nina ga vondt fra seg – enda så vennlig og snill som hun er. Hun ga uoppfordret en redselskildring om hvor fortvilt vrient og vanskelig det var å forklare nye kunder om kunde-service fra RUTER.

Når man så drar kortet og aktiverer seg, så kommer det en bitteliten hilsen på en bitteliten skjerm i all hast og hilser deg med et beløp  ( Husk briller! ) og  som dermed forteller deg  hvor mange kroner og øre du har igjen på kortet ditt!  Som om man har en kalkulator hvor man får frem  billettpris opp mot kort-pris og regner seg frem til 2 turer igjen. Glem også å spandere en reise på ditt følge eller ta med sykkel. For kortet er aktivert for en time for kun deg som en person.

Dette kalles fremskritt. Og fremskret  må frem.

Nina ga meg RUTER’s lille instruks ; «Slik reiser du med elektronisk reisekort.» hilsen www.ruter.no.

Der stod ingen advarsel om at alle vi som er mer enn 40 år, som liker papir-utgaver både av avis og bok og Flexikort, som ikke kan regne kroner og øre uten blokk og blyant, og som må ha lesebriller på når vi skal se små bokstaver på små neonskilt – vi bør kanskje holde oss i ro og  bli hjemme. Vi kjenner oss ikke helt velkomne, kjære RUTER !

 

 

 

 

Det er sesong for selskapsliv. Når høsten kommer, sommer-stedet er lukket, og ski-sesongen ikke er begynt, da blir hjemmene åpnet for vennebesøk og gjestebud. Fårikål og lammestek, elgsuppe, norsk hummer og baccalao – travle vertinner i yrkesaktiv alder får skyve-hjelp til middagsmeny fra mediaoppslag i alle varianter om sesongmat på alle fat.

Norske hjem ligger visstnok på verdenstoppen hva gjelder opp-pussing og investering i kjøkken, baderum og sofagrupper.  Til stadighet dumper det ned på gulvet hos oss som innlegg og vedlegg til morgenavisene, fargerike hefter med møbelfristelser som bekrefter nordmenns kosetrang i heimen. Selv er man opphengt i spisestue-tilbudene som viser gedigne bord med ditto stoler for 12 personer – rene monster-anlegg med ustoppelig krav til  gjestebud langt utover høstsesong eller julemiddagen. Som om moderne familier har butler og kokk og serveringshjelp!

Oktober er tid for samling rundt peisen eller gående, stående mottagelser eller kom-som-du-er og sett-deg-ned-der-det-er-plass. Mye godt i glasset er viktig, og maten skal være generøs. Vår generasjon liker dessuten at det ikke skal bli så sent om kvelden, det hele. Våre sammenkomster begynner tidligere og tidligere ettersom alderen sniker seg på oss. Typisk alderdomstegn !

Vi har i den senere tid hatt gleden av å bli invitert til restaurant-markering av runde år hvor vertskapet har slått på den helt store trommen. Kleskoder har vært krevende med vedlagt melding om forventet antrekk. Noen av oss har vokst forbi taft og tyll og tynne gevanter. Men vi har jo lært noen knep med varme stoffer som skinner og gir ytre fest, tross alt. Så smykker vi oss så godt vi kan.

Aller værst er  fottøy. Flate og effektive joggesko kan for oss i voksen alder gå til hverdags og til meget annet, men definitivt ikke til fest. Siden de høye hælers tid er forbi, blir det en utfordring  å fiffe seg opp med vakre sko i flat utgave. For flere år tilbake gikk vi til en dyr investering i lav lakk med snøring, og siden vi sjelden deltar i pyntet lag, sliter vi ikke skoene ut, må vite. De står lagelig til for gjenbruk.

Så møtes vi da ved den store fest. Men hva er det som skjer med hukommelsen hva gjelder person-navn?

Ganske mange  husker visstnok tall – imponerende nok. De finner en innebygget rytme og har avslørt på forespørsel at de har laget seg en privat kode eller indeks for tallenes innbyrdes plassering, og dermed sitter de som spikret enten som konkret sum av penger, som årstall, personnummer og bankkontonummer.Disse imponerende menneskene tilstår ærlig nok at ellers er de elendige på å huske det meste, til vår trøst.

Selv har man hukommelse som en elefant for ansikter.  De glemmer man aldri, og man vet-  etter noen runder i hjernen – også hvor man har dem fra, når man så dem sist. Det er vår sterkeste side, men hva hjelper det?

Ganske så raskt siger så nederlaget på, og katastrofen inntreffer ; for hva var det nå hun het ???

Tilbake til den store selskapelighet!  Henrik Ibsen skildrer i » Vildanden» hvorledes Hjalmar Ekdal beskriver i detalj for  hustruen Gina og datteren Hedvig  menyen fra herremiddagen. Herskapelig servering sitter alltid lett i minnet – i beste fall – og kan bli til god underholdning for kone og barn som bare satt og ventet på far.

I moderne år 2011 legger man ved kuverten ved stort gjestebud  ikke bare en trykket meny   med alle retter og ditto viner. Det aller viktigste er bordkart og NAVNELISTE  over samtlige gjester ved taffelet,  samt  ( helst munter ) beskrivelse om hvem de er og hvorfor de er i nærheten av vertskapet.

Det er redningen! Alle vi som har hjerne-svinn hva gjelder å huske navn, kan bringe verdipapiret med oss ikke bare til familie og øvrige venner som ikke var invitert, og dermed liste opp forsamlingen i rang og orden. Men også som triumf og  befrielse ved  å samle på dokumentet til uvurderlig støtte neste gang man plutselig ikke er istand til å huske navnet på hun, du vet! For ved innledende hilserunder presenterer man seg, selvsagt, og får tilbake personens eget navn. Rekk opp hånden den som merker seg det, der og da? Velsignet være derfor den vakre trykksak som pynter kuverten og som umiddelbart kan studeres inngående mens man venter på velkomsthilsen fra verten  og som umiddelbart kan være livbøyen ved konversasjonen over bordet og til siden. Man vet da, takk og lov, hvem som sitter rundt forbi.

I vårt ekteskapelig samliv over mangfoldige år har det vært atskillelige episoder hvor vi har møttes etter hverdagsstrev og jobbinnsats for å dele dagens små og store hendelser, møter, treff og denslags. Og plutselig kan det stå bom fast – navnet på han du vet som du også kjenner fra dengang da. Det er spik umulig å huske navnet!

Ekteparet har blitt så fortvilt opphengt i manglende evne til å huske at selv munter mobbing ikke lengre kunne hjelpe på stemningen i heimen. Da er det ramme  alvor.  Et brukbart knep er å starte med alfabetet, likegodt. Muligheten for raskt treff er ikke stor. Heldigvis kan man etterhvert google seg frem via stedsnavn eller andre knagger. Siste nødsignal er å sende en SMS til trofaste, snille  pårørende søstre eller døtre. Uten vitenskapelig belegg våger vi å antyde at kvinner skjønner seg mer på hjernesvinn i navnesammenheng.

For en moden kvinne og mor til voksne, yrkesaktive barn med enorm vennekrets og enda større nettverk er den aller største utfordring å huske navn på barna’s beste og nærmeste bekjente fra jobb, kontor og foreldrefellesskap i barnehage og førskole.  Treningskompiser, naboer og  kursdeltagere blir fort og ofte  invitert til utvidede familietreff i åpent hus og med elleville, høytlydende energibunter av småbarn myssende omkring –  spør oss eldre IKKE om å navngi disse hyggelige mennesker!

Marerittet er når man plutselig i forbifarten treffer på et nabomenneske fra sin oppvekst-by som strålende innleder med hallo og så hyggelig og du husker ikke meg du!  Da må man øyeblikkelig si at nei, det gjør man ikke !  For ellers  holder man vennlig praten gående med stigende angst og panikk;  hvem er det jeg snakker med?  Man husker ansiktet, men navnet er blåst. Kommer så en tredje person som man skal introdusere sin samtalepartner for – man blir avslørt der og da som hjernedød. Katastrofen er et faktum.

Vi har ingen råd å gi, ingen knep, intet håp for trengende. Vi vet bare at det er mange av oss – bare ikke be oss om å navngi dem. For det husker vi ikke!

 

 

 

Jeg feirer nå 3 måneder med plaster på såret.  I moden alder har det seg slik at når man kalver på sykkel selv i sakte film, får man lett skrubbsår på leggene som viser seg å være mer enn som så. I tillegg kommer  ringfinger ut av ledd slik at man måtte klippe av hele ekteskapet da gullringer umiddelbart blir dramatisk beklemt.

Tilbake til sår på begge legger. De viste seg å være  omfattende, og Volvat tro til siden  fastlegen var på ferie, og dessuten faller man jo ikke og slår seg til blods i hans kontortid!

Sykepleiere elsker sår. Det er deres spesialfagområde. Der har de liksom taket på sine overordnede – legene. Pleierne har greie på sår. Bare det at teoriene er like mange som det er flinke sykepleiere. Noen holder seg til ideen om fuktighet – andre til at det skal være tørt. Noen sverger til kompresjon – andre til sirkulasjon og fri flyt. Enkelte smører til med honningsalve – andre til sink. Noen mener svakt om grønnsåpe (  egentlig utgått ) og saltvannsbad i havet og frisk luft dertil!

Men akk og ve. Jeg ble bandasjert til de grader. Heldigvis er hvite sommerbukser i vakker lin kledeelig nok slik at man ikke kunne se hvor ur-gammel og elendig man var der nede  med støttestrømpe og form for puttings. Sandaler ga luft til innramningen i føttene. Hver 4 dag måtte bandasjen skiftes og for hvert plaster kostet det en liten formue. Men du verden hvor proffe og enestående flinke de voksne sykepleierskene er på Volvat!  Vi ble liksom venninner på et vis.

Hvis man får sår på beinet, vil jeg sterkt anbefale at man får sår på et bein ad gangen. For da kan man senke seg ned i badekar og legge det ene på kanten,.høyt over vannflaten!  Man senker sitt legeme ned i tørt kar, tømmer på og fyller med duftende oljer lenge og vel til det opphøyde bein nesten dovner. Så tømmer man hele karet tørt – man blir dessverre noe avkjølet, men skitt au – man stiger som en gammel Susanna opp fra tørt leie og har blitt myket opp ellers i kropp go sjel slik vi kvinmner ønsker det.

Hvis man får sår på begge bein – da har man et kjempeproblem!   Man kan ikke komme seg i badekar!!!

Her har man sendt avsted mennesker til månen, men man har ikke laget en bandasje som tåler at man tar seg et bad!  Jeg har trålet apotek rundt, snakket med eksperter for sår både hist og pist. Det kan da ikke være bare jeg som i Herrens År 2011 har leggsår og ønsker seg et bad?  Jeg ser sykkeryttere kalve i Tour de France og som slår kjøttstykker på lår og legg. Neste dag er de i farten med sting og bandasje, dopet og sterke farer de avsted. Klart de har vært i dusjen og i badet?

Har man vokst opp under en hel verdenskrig med enkle innredninger for kroppsvask med sittekar og klut til edle deler og småkalde toaletter og  koks i ovnen, ja   så greier man å leve noen sommermåneder uten å bade i kar med løveføtter. Det er ikke noe å klynke for i en verden med terror og tragedier – faktisk.

Men når klarsignalet går, såret er leget, bandasjer og plaster fjernet og man er tilnærmet  feilfri   – ja, så skal det feires!  Jeg skal bade hver bidige dag resten av livet. Og innvie festen med champagne og eselmelk – som selveste Cleopatra!

 

 

En lyspære har gått!  Det er enten like før gjestene ankommer eller mot helg etter at butikkene er stengt. Riktignok har noen nærbutikker søndagsåpent med et lite utvalg av standard-pærer. Men for oss som lever i  et velutstyrt moderne hjem, er livet ikke så enkelt.

Vi har lenge hatt stor sans for vakre lamper. Vi er tilhenger av stil og form også i den sammenheng. De skinner ikke bare til stor nytte, men som  dekorative kunstgjenstander. De er dyre og deilige og er nøye vurdert og plassert slik at rommene får den rette blanding av skygge, mørke og godt lys til å leve med.

Å kjøpe seg belysning i et hjem krever grundig planlegging. Alle årstider må gjennomleves. For finner man en mørk krok, er det ikke bare å smelle dit  med lampen. Den kan avdekke motsatt mørk krok slik at man durer avgårde for også der å skaffe riktig belysning. Til slutt blir hele rommer flomlyst og uten spenning og rytme  mellom møbler, veggpryd, kunst og vinduer med naturlig lys utenfra.

Mange velger idag  å ha spotter i hele takflatene. De kan dimmes og dempes i takt med dagslys og natteliv – alt ettersom. Resultatet er  ofte et slags overdryss av belysning som minner om kunstgallerier,lobbyer og hotellrom. Upersonlig og flatt og uten spenn i interiør, stoffer og møbler. Når man også har valgt disse spesial-lampene over malerier, så blir det et slags koseteppe  av hele hjemmet hvor man sikkert har hengt opp lag på lag av gardiner foran vakre vinduer slik at heller intet solstreif skal falle naturlig inn. Noen av oss får pustevanskeligheter av innekos og lampetter og tepper, duker og veldige guld-rammer i tillegg.

Men tilbake til vår trang til vakre lamper. Vi er blitt hjemsøkt av straff for denne vår forfengelighet. For inne i disse dyre og utsøkte, designede gjenstander finnes det lysarmatur av underlige slag. I tidligere tider hadde vi bare vanlig lyspærer og vanlig mignon. Diverse styrkegrader hadde de, og som vi lærte oss tallstørelse for ( watt eller volt? ) Vår trang gikk alltid til sterkt og klart lys. Strømregningene bar da også preg av det pluss at vi aldri likte å komme hjem om kvelden til dønnmørk bolig. Det var alltid noen lamper som lyste oss velkommen. ‘

Idag må vi ta med oss hjemmet vårt når en lampe slukner. Nå  er det hallogen-rør av forunderlig styrke og størelse. De er forskrekkelig vanskelig å skifte, dessuten. Og så glemmer vi alle faktaopplysninger – det gjelder for guds skyld å ha den utbrente med i butikken. Hjelpsomme unge mennesker bak disken kommer uansett med tekniske, elektriske spørsmål som vi ikke skjønner bæret av heller. Vi står der og koper og er utgått på dato som lyspærer av edel årgang.

I den senere tid har vi på vegne av klodens forurrensning og global oppvarming lært oss å tenke sparing og solidaritet med strømforbruket vårt.  Vi blir dessuten tvunget til det  med disse nymotens  spare-på-strømmen-riktig armatur i de styggeste og underligste utgaver og varianter og som visstnok skal ha lang varighet!

Det tror vi ikke døyten på!   Erfaringen vår tilsier det motsatte. De ryker og slukner stadig vekk. Dessuten er de vanskelig å lese seg frem til i innpakning, for lyspære-forskningen har ført til nye koder for styrke og storhet. Ofte hører det til noen tunge kladaser på gulvet som visstnok skal transformere elektrisk kraft fra stikk-kontakti veggen  til lampesokkel med halogenlys.  Som nevnt – livet er ikke enkelt!

Et langt liv har lært oss at alt er forgjengelig – for det første, og dernest – at spesial-lys-armatur som en naturlov ALLTID  i heimen hos oss slukner og dør  timen før gjestene ankommer  lørdag kveld  – uansett.

Som nevnt!