FOTO, FILM OG TERROR.

Norske media har fått ustoppelig oppfordring om ikke å vise foto av ABB. Ansiktet til terroristen vekker avsky hos  lesere, også hos dem som ikke personlig er involvert i den skrekkelige hendelsen 22. juli i fjor. Vanlig snille og gode mennesker har reagert med å skrive brev og sende SMS til redaksjoner med instendig bønn om å få slippe å møte dette ansiktet,  gjengitt til stadighet på avis-sidene og på nettet.

Det er all grunn for media å følge denne henstilling. Det skaper vemmelse og redsel hos vanlig anstendige mennesker  som lever i en farlig nok verden hvor  varme og omsorg og trygg tro i tilværelsen etterlyses på alle plan. Den evige mantra som pressefolk kommer med, er deres plikt til å informere. I denne sammenheng er ikke dette  en adekvat argumentasjon.  Før ABB blir transportert ut gjennom fengselsporten og skal opptre i rettsaken , er det ingen grunn til å la oss få se ham som billedfølge til  omtale og informasjon. Vi vet hvem han er .

Selv reagerer jeg sterkt på TV’s uopphørlige bruk av levende bilder fra terrorhandlinger , direkte opptak der og da og  som ligger som bakteppe for aktuelle kommentarer og for ny informasjon og vinklinger. Selv som voksen og trenet filmseer og TV-bruker,  blir jeg uvel og må vende meg bort når man fortsatt viser levende film fra Utøya og fra regjeringskvartalet den grusomme 22. juli-dagen. Vi ser de unge svømme for livet, og ofre, politi og redningsmanskap i panikk løpe i bombenedslaget. Selv om det er avstandsfoto og ingen blir personifisert, og noen blir sladdet der de kommer krypende oppfra vannet, så oppleves det som  vulgær-journalistikk , billig og  forulempende.

Stadig får vi i som bakgrunnen på TV oppleve redselsfilm fra NewYork  11. september 2001 når flyene treffer tårnene, bygningene raser, og levende mennesker hopper ut i døden. Selv må jeg vende meg bort. Alt dette for visstnok å bringe oss levende fjernsyn, spennende og sanne bilder. Selvsagt kan direkte og grusomme filmopptak fra begivenheter  i vår nære historie, ja sannelig nok vår samtid og vår virkelighet måtte gjentas og vises, igjen og igjen. Men jeg opplever altfor ofte en slapp og  lite gjennomtenkt billedbruk . Disse opptak er ikke still-bilder eller foto som ruller og går innledningsvis eller der bak panelet samlet til seriøs debatt. Det er all grunn til å minne om at det er LEVENDE reportasje der og da som fører oss seere inn i de mest grusomme menneskelige tragedier. Jer er forundret over hvor tilsynelatende lettvindt man tar på seeres innlevelse i denne sammenheng, for ikke å snakke om respekt for  den virkelige død og lidelse som skildres.

Heldigvis er det en økende bevissthet omkring avisers for-sider. Ansiktet til ABB som fotofølge,  har som nevnt fått stadig sterkere reaksjoner. Selv etterlyser jeg større aktsomhet om TV’s bruk av terroropptak som bakteppe  for et program eller en reportasje om tilliggende tema, om enn aldri så seriøst og alvorlig ment i utgangspunktet.

Vi har  » Vær varsom»-plakaten.  Hva med en » La oss slippe»-plakat ?

 

THATCHER VENDER TILBAKE – KJØR DEBATT.

Hvorfor blir det stort spetakkel når en film skildrer en historisk person?

Vi har en langt bredere aksept for bok og litteratur enn for film når tema er å fritt skape et portrett av en kjent person.  Det skriver hyllemetre med bøker hvor kjente kunstnere, politikere, forskere blir fremstilt ganske så  hemningsløst. Kommer det en film om helter/ heltinner, skapt av seriøse regissører, fnyser forståsegpåere i full forakt.

Det finnes utallige ekspemler fra øredøvende polemikk omkring  filmer som har kjente historiske personer som hovedaktører. AMADEUS fikk Amalie Christie til å fordømme Milos Forman for å fremstille Mozart ukorrekt ! Om musikkpedagogen selv hadde fått velge filmfremstilling av sin geniale komponist, hadde det blitt en sort/hvitt dokumentar med orginale instrumenter som tonefølge, vist i kjellerlokaler for spesielt interesserte. Nå ble AMADEUS  en verdens-sensasjon,  sett av millioner mennesker, og den skapte en ny global bølge av interesse for klassiske musikk generelt og Mozart spesielt.

Poenget er at den samme kjente musikkpedagog hadde et helt privat bibliotek av litteratur om denne komponist som mange  øvrige store kunstnere,og hun i likhet med mange av oss, hadde både respekt og generøs holdning for litterær fremstilling av legender innen klassisk kultur.

Nixon og Kennedy, Churchill og Hitler – Cæsar og Napoleon – vi kan ramse opp filmer omkring de største navn i historien. Regissører av ulik nasjonalitet og kvalitet, alder og visdom har gjennom tidene skapt filmatiske skildringer og portretter. Picasso og Dumas, Shaw og Hamsun, Piaf og Shakespeare – veldig ofte resulterer disse filmene i en skarp debatt hvorvidt det er respektabelt nok og historisk korrekt å vise liv og virke til disse personene i en dramatisk setting ment for kinolerret og stort internasjonalt publikum. I disse dager kan vi se Clint Eastwood’s portrett av Edgar Hoover – oppsiktsvekkende nok hva gjelder oppvekst og privatliv.

Nå kommer JERNKVINNEN med Meryl Streep i et slående visuelt portrett av Margareth Thatcher. Og dermed er spetakkelet sluppet løst !  Britisk debatt er teppebombet med innspill og utbrudd omkring både filmens form og innhold. Alle er enige om Meryl Streeps enestående rolletolkning, men der bråstopper enigheten. Margareth Thatcher var til de grader omstritt som utøvende politiker.  Fortsatt går debatten om hvorvidt hun var en velsignelse eller en ulykke for britene og for konservatismen. Filmen aktualiserer og vitaliserer politiske problemstillinger, og dermed er slagsmålet igang på det planet. 

Og det er bra! CIVITA – den liberale tenketank har allerede invitert til påsyn av filmen  med tilliggende frokostmøte om thatherismen.  

Men stormløpet for og mot LLoyd’s film går om hvor riktig det er å skildre en syk, gammel kvinne siden hun fortsatt er i live. Filmen viser hvor svekket og fortapt statslederen  idag lever – som utgangspunkt for et bredt utlagt tidssbilde og tilbakeblikk på det enestående politiske liv hun er berømt for. Tilhengere er rasende. Statsminister Cameron rynker øyebrynene og hevder at tidspunktet for å fremstille Thatcher som dement, er upassende. Regissøren forsvarer seg med at både spill og innhold ærer og skaper empati for en kvinne som sammenlignes med Kong Lear hos Shakespeare – en seierherre som sitter gammel og ensom tilbake og undrer seg om striden var verd det hele. Lloyd poengterer at hennes ide med filmen er å skape empati, respekt og aktelse for alderdom mer enn å skaffe Cameron og de konservative flere tilhengere.

Da Hollywood-regissøren Sidney Pollack lagde filmen MITT AFRIKA, ble det lurveleven omkring Karen Blixen og Meryl Streep her hjemme på berget. Og Robert Redford var jo altfor pen som Finch-Hutton. Vel – filmen skapte en enestående interesse for den danske «storyteller» – hennes littertur ble gjenoppdaget i den ganske verden.

Slik også med JERNKVINNEN – vil jeg våge å spå. Takket være et seriøst, kunstnerisk arbeid fra manusforfatter og regissør, men ikke minst et eminent spill av Meryl Streep, vil også et norsk kinopublikum oppleve filmen som et ekte drama omkring en ganske enestående kvinnelig politiker som målbevisst og selvbevisst tråkket seg opp og frem.

Filmen er fiction – et kunstnerisk filmuttrykk, ikke en dokumentar eller en biografi. Den vil skape motivasjon for å dypdykke i Margareth Thatchers politiske innsats. Ingen annen kunstart stimulerer bedre og sterkere til å gå mot boken, mot forskning for å få vite mer, lære enda bedre enn den gode filmen. JERNKVINNEN er et slikt eksempel – billett er allerede sikret. Jeg skal først i køen.

GÅ UT I ØRKENEN TIL MOKASINENE ER SLITT.

Det har vært helg. Det har vi hatt godt av, vi som bør tenke oss om.

Fra fredag ettermiddag til ut på mandag går media-drevet på lavgir. Debattprogrammene tar helgefri bortsett fra Dagsnytt 18. Men selv i den redaksjonen blir det fredag innkaldt forskere, forfattere av ny bok eller utenrikseksperter – alle med mindre rykende farlige meninger, mer med oppsummerende, langt-rekkende perspektiv på hendelser her i verden.  På radio er det ukeslutt med panel av synserne blandt oss.

De skarpe penner og tungindustrien av politiske kommentatorer har fredag tatt ut på tur. Helgeavisene er gått i trykken for flere dager siden. Portrett-intervjuene av siste dagers frontfigurer ble avsluttet for magasinene i forrige uke.

På trammen mandag morgen ligger heller slappe og tynne aviser. ( bortsett fra reklamen fra Living!) Nyhetene på morgenen fra NRK radio har småvarmt oppkok eller sære forskningsresultat og påfølgende statistikk som krever kommentarer. Det politiske Norge våkner først mot ettermiddagen.

De av oss som har hatt nærkontakt med media i yrkesliv, vet at redaksjonene er sulteforet mandag morgen. Hvis man da har vært så heldig og/eller  forutseende at man har fått sitt leserinnlegg eller sin kronikk på trykk nettopp den dagen, da har man mulighet for gjesteopptreden i opptil flere kanaler raskt og rett rundt hjørnet.

Eller om man har tillyst pressekonferranse eller offentliggjøring av kommite- eller utvalgsresultat tirsdag. Pressefolk liker å lage nyhetene selv. Da er de på hugget med seg og sitt mandag fra starten av.

Det er et godt råd som ansvarlig og leder og minister og styreformann å  tenke seg godt om, runde alle hjørner, løfte alle stener før man beslutter, før man uttaler seg. Man bør gå ut i ørkenen til mokasinene er blitt slitt – som det heter seg.

I dagens media-verden er det ikke enkelt. Man kan sende ut røksignaler fra kommunikasjonsrådgivere og pressetalsmenn et stykke på vei, en dag eller tre. Men ganske raskt blir man hanket inn. Dessuten går drevet av seg selv. Kommentatorene produserer begivenheter hvor hovedpersonen plutselig befinner seg i sentrum, selv i fravær.

Derfor gjør det godt med skitur i Marka eller spasertur rundt Sognsvann. Frisk luft i lungene, natur som stryker pannen og ømme muskler etter pes og pust gir perspektiv. Den gode filmen, kirkebesøk eler gallerirunden åpner horisonten. Forhåpentligvis.

Denne helgen drøftet vi Telenor og Giske og Norvik rundt middagsbord og søndagslunsj med venner og bekjente. Ingen av oss var  involvert, men vi hadde trening i å mene, og vi hadde levet et ansvarlig liv i samfunnsrommet. De unge hos oss hadde de sterkeste ytringene – som vanlig.

Å tenke seg om, unne seg en ørkenvandring, stenge av nett og avis eller begge deler bare for en helg kan gi  anledning til sortering mellom smått og stort. Å lytte til de andre, de unge, de utenfra –   det hjelper på plassering av egen verdiskala. Dessuten kan man jo ikke vite hva man mener før man har hørt hva man har sagt!

Vi hadde så godt av helgen og hverandre og med oss selv – uten annet nytt enn skiresultater og at Arsenal tapte, dessverre.

 

 

 

 

EN DRONNING FOR SIN HATT.

Dansk Tv brakte denne uke  to program hvor Dronning Margrethe kommenterte sine 40 regjerende år der hun ble presentert  på en stor fjernsynskjerm for store og små begivenheter i verden omkring henne. Konseptet var  glimrende fordi det kombinerte et kvinne-og dronning-portrett med samtidshistorie.  Et levende menneskes kloke observasjoner opp mot en virkelighet vi voksne av idag har opplevde sammen med henne, også vi norske naboer. Sentralt i opplegget var  hennes egne nyttårstaler hvor hun alltid fletter inn hva som hadde skjedd det forgangne år. Disse talene er i seg selv opplevelser siden monarken slett ikke holder en form for årsoppgjør, men derimot en retorisk,nesten kunstnerisk beretning med innbakte metaforer slik en kulturpersonlighet kan tillate seg.

Dronningen satte et stevnemøte med levet liv. Vi så henne som lekende barn og ung pike, omgitt av foreldre som ledet henne mot livsgjerningen. Krigsutbrudd og fred, statsmenn og statsbesøk, katastrofer som seire, utenrikspolitikk som statsforvaltning, men fremfor alt en klok erfarings-kommentator til  verden i smått og stort. Og hele tiden både der og da gjorde hun sine skarpe observasjoner , være seg ansikter eller interiør, utsikt og innsikt, vind eller vær – utøvende kunstner som hun også er.

Dronning Margrethe tror jeg er et sjeldent  lykkelig menneske. Vel har hun som andre hatt sine private og personlige utfordringer. Men det er så ustoppelig politisk korrekt alltid å synes så synd på de kongelige, i tillegg til at de representerer en totalt udemokratisk anakronisme. De må ha en skrekkelig jobb, alltid på pletten, alltid på rød løper, intet beskyttet privatliv!-.

I dette programmet kom det tydelig frem hvor priviligert denne monarken opplevde å leve sitt liv – ikke fordi hun var rik og  formuende med hjelpere på alle fronter. Slikt kan kjøpes for penger. Og rikdom skaffes på så mange måter.Men dronning Margrethe bekreftet hvor takknemlig og begunstiget hun var fordi hva hun visste hvor hun var, hvem hun var, og  sin plass på jord. Hva hun var eslet til, hva hun hadde for livsgjerning. Hun var lykkelig med meningen med livet, med seg og sitt virke. Det hadde vært en jubel å tilhøre et helt folk .

Da hennes far døde, – hun var ekstra sterkt knyttet til Kong Fredrik – , så ble tapet og sorgen lettere å bære fordi hun videreførte sin fars gjerning. Det gjorde et sterkt inntrykk å lytte til hennes betraktninger nettopp om å se seg selv i en slik sammenheng. Hun nevnte også hvor uendelig takknemlig hun var for å se kronprinsen med sin familie klar for å videreføre den danske kongegjerning.

Lykken på jord er å vite seg hjemme, ha forankring og tilhørighet. Mange av oss roter det til for oss selv. Vi skal hele tiden finne mening med alt og det meste, utdannelse, yrke, ekteforhold og familie, bosted hist eller her. Rastløshet og forvirring,  oppbrudd og leting kan skape både stress og press. Vi tror at frihet ligger i fritt å kunne velge på alle hyller.

Dronning Margrethe feirer med folk og land i triumf og takk. Hun vet seg kallet.  Og hun har sannelig levert med seg selv og sine ressurser uten pause, uten tvil i alle 40 år. Dette må da være et lykkelig menneske?

 

 

 

GALLA GÅR GALT.

Klær skaper folk, sies det. Idrettsgallaen avslører at så ikke er tilfelle.

Våre idrettsutøvere fremstår på sports-arenaen som gjennomtrente, velskapte mennesker. Hud og hår skinner,smil og øyne skinner – særlig når de vinner både over seg selv og alle andre. De er erkesunne og målbevisste, vakre og vellykkede.

Men så blir de invitert til premie-utdeling i fest-antrekk! I galla!

Da  sitter vi andre der og bivåner de samme seierherrer og damer i festantrekk og jubelbrus, heder og ære i gallakvelden. Det må sies – vi unner dem alt! Det seirende mennesket! Vi beundrer dem, grenseløst. Vi for vår del har kropp og sinn preget av alder og tapt ungdom. Noen av oss prøver av alle krefter å henge med i hverdagssslitet med helsestell og trening. Men unge idretts-stjernene funkler av sunnhet og velvære med hele seg, ustoppelig i uendelig kappestrid. Vi morsjonister i moden alder blir bleke og avmektige i sammenligning.  ( Vi gjentar; alder er kropp – ikke tall. )

Inntil våre idretts-forbilder og unge idoler må kle seg i fest, i strass og fløyel, silke og epaljetter. Rett foran våre TV-øyne på årets stjernespekkede festforestilling  – der og da faller de igjennom. Riktignok er kvinnebeina lange, slanke og perfekte nok. Midjen er så smal at den rett og slett ikke er der. Friidrettskvinner har magemuskler så harde som stål – kan vi tydelig se. Langrennsdamene utvikler arm-og nakkemuskler som strutter av kraft. Skøytegutta har lår som ingen smokingdress anno 2012 har buksemål for. Antrekk galla  går galt.

Håndballjenter i VM-rus blir plutselig spinngale sminkedamer i glitterkjoler og stroppløse gevanter. Langrenns-vakre skapninger får gullkjoler som er alltfor korte.  På død og ramme alvor skal de vise seg med skuldrene bare og ryggen naken, innrammet av mørk fløyel.Gutta misstrives i for vanskelige dresser og for stive skjortebryst og vet ikke riktig hvordan man ikke-knapper en innsvinget jakke. Hårsveisen blir stivklistret og slipset feil.

Foran dem står en diger og usunn marsipan-bløtkake med norske flagg,navn og årsnummer eller så må de frem på podiet og motta en pokal som ikke er pokal, men et forunderlig seiers-trofe i anstrengt symbolikk , glass eller støpjern. En gjennomtrenet kropp blir plutselig klønet og ubekvem bare ved synet. På vei opp og ned til forhøyningen og de heller voksne æres-utdelere kan de nesten ikke gå normalt, de  beveger de seg uharmonisk og klosset i syltynn og spiss lakk.

Slitsom morskap er ikke minst de uendelige champagneglassene de unge på død og liv skal skåle i. Takke meg til flaskene som jubelbruses og sprøytes over alle tilstedeværende. Eller råbarkede fotballgutter som tar ølboksen til munnen.

Galla er grusomt. Kongelige har det innlagt fra barnestadiet og kan faget. Dessuten har de folk til å hjelpe seg med både glidelåsen i ryggen og tiaraen på hodet.  Filmstjerner har det som jobb. De elsker den røde løperen og flørter åpenlyst med kamera og alt folket der de beveger seg i sponsor-diamanter og utlånt Armani-antrekk.

Selv får vi panikk bare ved tanken. Hvordan gjør man det?  Siden vi  – om ikke helt har gått ut av tiden – , så er vi velsignet nok mest ute av sirkulasjon hva gjelder spillvilt selskapsliv. Vi trives best – ikke i treningstøy – men i dannet tweed. Nå  holder det for oss i vår tid på jorden.

Klær skaper IKKE folk av idrettsutøvere. De behersker treningsdrakten med svette og søle, hårtjafs og logolarm rundt pannebrasken. Drakt og kropp går i ett. Vakrere antrekk finnes ikke.

Klær  er noe ganske annet.

 

 

 

 

 

 

 

JEG – EN DIGITAL NABOKJERRING.

Da statsministeren i sin nyttårstale  kom med sin anmodning om at vi på nett skulle bry oss mer, delta, ha mer omtanke, ble jeg som Seniornett-dame inspirert til videre engasjement for å få Det Voksne Menneske opp og avsted på Internett. Antagelig var det uttrykket » kjerring» som satt meg på senior-tanken.

Jeg har lenge hevdet at de sosiale media ikke blir sosiale uten at også vi i Den Tredje Alder har en stemme og et ansikt i dette nye digitale fellesskap. At erfaring og livsperspektiv burde komme med og inn i samtalen og debatten som foregår på nett. For ikke snakke om kompetanse og refleksjon .

Jeg må innrømme at det dessverre ikke er noen garanti for tolleranse og åpenhet i debatt og samfunnskritikk at det eldre menneske deltar. Kanskje snarere tvert imot – vil mange hevde.  Nyskjerrighet og undring, vitebegjær og energi tillegges nok helst det unge menneske. Den voldsomme utvikling av digitale media har kastet ut som svingslag, folk med tendens til skepsis og refleksjon underveis. Moderne teknologi går så lynraskt med oss alle at det lett knuser mennesker som fomler og kvier og lurer på om fremskrittet egentlig går fremover. Derfor er det vel slik at over 400 000 nordmenn over 50+ i alder ennå ikke er på  internett.

Statsministre og vel de fleste av oss alle er blitt rystet og oppgitt over all den forurrensning som det nye nettsamfunnet har vist seg å inneholde. Rasisme, terrorisme og mørke avgrunner av meningsytringer er tilgjengelig og griper om seg i miljøer som er sårbare og ikke minst farlige. Redaktøransvar er såvidt påbegynt. Anstendighet, respekt og konsekvens for den som ytrer seg, er etterlyst fra alle hold – også styresmakter og det politisk og kulturelle samfunn.

Kanskje er vi i halen på en tiger. Hoi – hvor det går.

Selv satser jeg på at sivilisasjon står og faller med at det på dette område som på alle andre sider av samfunnet, MÅ være blandt mennesker respekt og likestilling mellom ALDER -såvel som mellom  kjønn og rase. Det digitale fellesrom må derfor også ha aktive eldre og voksne mennesker som mener og skriver og høres og synes.

Men også i denne sammenheng kreves moral og anstendighet – at vi handler etisk. Det etiske menneske er det vel statsminister Stoltenberg ønsker å påkalle med sin betegnelse om nabokjerringa. At vi bryr oss. At vi har respekt – uavhengig  alder, kjønn, rase eller tro.

Som praktiserende blogger, twittrer og facebook-person tar jeg meg i stadig å korrigere meg selv i hva jeg ytrer meg om og hvordan ordene spretter frem og ut av meg.  Ironi og ordlek, korte satiriske kommentarer kan lett bli lystelige hilsener ut i rommet.  La meg bare tilstå at jeg etter 22.juli flere ganger har «bitt av meg tungen» og tatt meg i å ha slettet meg selv i farten fordi  jeg nok var iferd med å bidra til en verbal forurrensning i kjapp mediadebatt.

Senest igår snublet jeg over Carl I. Hagens tragiske trafikkhendelse og var på nippet til å sende en ironisk twitterhilsen. Sent på kvelden så jeg mannen i sin ekte og fortvilte menneskelige sorg over hva han hadde forvoldt. Jeg skammet meg over min vulgære skrivelyst og takket forsyn og forstand for at jeg tenkte meg om og strøk meg selv ut og vekk.

Takk herr statsminister, for klok hilsen. Jeg skal forsøke å bidra med mitt.

 

 

 

FORSLAG TIL NYTTÅRSTALE.

Kjære landsmenn.

Jeg gruer meg for det nye året. Mye ser vondt og vanskelig ut.

Været er ikke som det var. Bare her på Gimle blåser det rart fra alle kanter – voldsomt og hardt, og så plutselig blir det helt stille. Det var ikke slik før. Vinden er helt uberegnelig.Utenfor vinduene er gresset grønt. Og i romjulsdagene er det  7 plussgrader! Jeg som hadde satt bort sykkelen for  vinteren!

Finanssituasjonen er like uberegnelig. Plutselig er det dommedag – plutselig er det optimisme. Det er ekspertise fra inn og utland som mener alt og så det stikk motsatte – som kollegaer i lavkarbodebatten. Selv har vi lært oss at når økonomien i den store verden er farlig så skal vår økonomi i vår lille verden holdes i sjakk. Vi tørr ikke  å bruke penger. Vi sitter gjerne midt på gulvet til det går over. Da får vi høre at nettopp dette bidrar til elendigheten . Jo værre finansverdenen har det, jo mer skal vi forbruke. Løp og kjøp. Vi skjønner oss ikke på slikt, vi privatpraktiserende økonomer.

Europa er ikke hva det var. Det sprekker i alle ender. Samhold og styrke, fred og fordragelighet, respekt og vilje til felles løft – selv ikke i festtalene blir dette nevnt. Stakkar Danmark som skal holde EU i tømmene, som om de ikke har mer enn nok på hjemmebane. Ikke rart vi som er europeere ble beveget over Dag Frølands «Levende lys» – den  ble uhyggelig aktuell nå ved årskiftet.

Jeg er mest redd for ungdomsledighet. Sterk kraft i opprør over meningsløshet, over mangel på arbeid, over ikke å få være til nytte. Sulte, sinte og voldelige – og i tusentall! Det er farlig, det!

Vi som fikk styrke og optimisme fra Obama, vi som ble hans beundrere og tilhengere, vi kjenner oss uttrygge for amerikansk politikk og hva som kan skje med både Obama og demokratiet i USA. Vi ser ikke noen presidentkandidat som når ham til knærne engang. De siste signaler går på at  Donald Trumph  enda engang truer med å melde seg på. Vi som hadde pustet lettet ut når Sara Palin ble bortblåst. Og TeaParty-bevegelsen er vi livredde for. Sønnen vår mener Romney er mannen – selv er vi i sterk tvil.Han er for ordentlig på håret!  Vi gruer for Amerika’s nye år.

Og så til det værste.

Her hjemme blir det vondt å være norsk når rettsaken mot ABB begynner over påske. Forsvarsadvokaten har allerede sagt at det blir forferdelig. Vi tror ham. Media vil teppedekke begivenheten på alle sider og alle kanaler til alle tider av døgnet, ukesvis. Det blir ikke mulig å rømme fra og unna.

Mitt store håp for året 2012 er at vårt norske rettsvesen vil stå rak og strak opp mot denne enorme styrkeprøven for vårt demokrati hvor den 3. statsmakt skal utøve sin myndighet. At dommere, aktor og forsvarere vil opptre med all verdighet og klokskap. Dette vil bli testen på vår norske sivilisasjon i moderne tid. Den værste voldsdåd i vår historie hvor ABB drepte ned for fote barn og ungdom på demokratisk sommerleir og bombet selve riks-styret og tok 77 fullstendig uskyldige menneskeliv – her vil  den norske domstolen få sin største prøvelse.

Hva kan vi så glede oss til i det nye år?  Jo – det er olympiade i England!  Rett over Nordsjøen og foran vår egen flatskjerm vil vi på normal døgntid kunne følge friidrett og diverse sportsgrener i storartet utfoldelse. Boris Johson den nest-beste ordfører i verden (etter Fabian Stang) vil med sitt gule rufsehår blåse i Londons sportstrompeter og  sykle både til og fra prisutdelinger og kappgang. Olympiaden i London vil bli leken og menneskelig og fair .

Siden vi er i England  –  vi rojalister og tilhengere av det grandiose historiske tablå  – vi vil kunne juble mot Dronning Elisabeth ‘s  60årsjubileum som fungerende monark. Det blir stort – vakkert og verdig.

Det røyner på i verden. Det gjelder å holde alt opp i  det historiske og det etiske perspektiv. Bare det som tåler å måle seg mot disse verdier, vil  holde mål. Alt annet er forgjengelighet, forgjengelighet.

Godt nytt år.

 

 

 

NY KALENDER – NY INNSATS – NYE GEVINSTER.

Fortsatt er det noen av oss som bruker papir-kalender og «time-manager». Antagelig er vi helt bakpå.  Den nye skjerm-tilværelsen tilbyr visstnok med enkle tast og trykk og touch en fullstendig elektronisk årsoversikt over hvor og når man skal befinne seg i kommende 2012-tilværelsen på ultramoderne vis.

Oppmuntrende nok – i  papirhandelen var det fortsatt et mangslungent tilbud av kalendere og ditto utskiftbart innhold. Disse avdelingene er på mange måter vernede soner. Flere kalendere eller årbøker er vakre, skinn-innbundet og med smale silkebånd som markører.  Siden man er eier av klassisk «time-manager» i brunt skinn og med såkaldt 6-rings planleggere, måtte man i årets siste uke gå til innkjøp av ny Årspakke – Uke 2012 til kr. 55,-

Romjulen har sine jordnære og prosaiske sider. Vel kan man bedrive sport og trening i fjell og li og hei.  Fortsatt ligger det i bakhodet fra litteratur og tradisjon at man skal ha utstrakt selskapelighet med kjernefamilien og tilstøtende venner. Heimen er jo pyntet til trengsel med juleglitter og stas. Kakebokser og kjøleskap, hyller med vin og  frukt og nøtter i krukker og glass – alt tilrette for ustoppelig lystig lag. I tilfelle noen kommer innom – som om det skjer?! – er også kjøtt og spekemat, gravlaks og sild generøst skaffet tilveie.

På kontoret noen timer i romjulen bedriver man den egentlige virkelighet; man betaler regninger og man fyller inn og opp kalenderen. Man skal ha orden på livet sitt!

Dengang man var skoleelev, var det en indre jubel å få timeplan ved skolestart i august, sette bind på bøker, starte nytt liv, rett og slett. Fremtiden ble vidunderlig konkret. Verden ventet – i alle fall klasse og skole og pensum og altså timeplan. Man var i farten og man levde! Kjente venner fra før og nye skulle komme – det visste man for sikkert. En dag der fremme var det eksamen – men det var lenge til.

Yrkeslivets ufattelige travelhet ga fullpakket avtalebok allerede ved start av januar. . «Time-manageren» var stappfull med styremøter for hele året lagt til faste ukedager, reiser planlagt og årsmøter og generalforsamlinger, – livet lå foran som en eneste gledelig triumf – i hvertfall i starten.

Så sitter man her med årspakken og skal ut med den gamle, inn med den nye. Først må man nok engang starte med personlige data og viktige telefoner. Ryggen med spiral og hull og skiftevegger skal ordnes. Livet er plutselig så ryddig og klart. Takk og lov er det fortsatt styremøter og foredrag som venter der fremme.Fødselsdager og merkedager i privatlivet er mer enn selvsagt – de er velsignelser. Og skal noteres med store bokstaver.

I Den Tredje Alder kjennes det likefullt stille og vemodig at det ikke lengre spraker av kalenderen hva gjelder liv og røre. Man er merkbart ikke ettertraktet. Kanskje sukker man tilfreds og lykkelig over det. Ansvar og forpliktelser på ramme alvor kunne i åresvis tynge og trykke både skuldre og sjel. Nå puster man lettet over frihet til å kunne velge dag og tid, fred og ro.

Kunsten å være lykkelig ligger i å gjøre gledene enkle.  Men når et uendelig rikt liv har brakt erfaring og kunnskap og historisk perspektiv – da er det ikke så enkelt å reversere seg og sin nye kalender ned til bursdager for barnebarn og 6 styremøter i året. Tilbaketrukken tilfredshet og dyp melankoli holder ikke for mange av oss.

Nye dager venter. Vi smeller spiralryggen og året 2012 er på plass. Vi akter å være i farten. Vi skal fylle kalenderen – både i forkant og underveis.

 

 

ROMJULS-TRAUME.

 Skyldes det alder eller latskap?  Hvorfor har man mistet kraft og evne til å skrive de lange julebrev?

Noen bruker 3.juledag til å bytte gaver. Selv rydder jeg i jule-stasen, lengter  etter å hive den ut for å hente inn våren i form av hvite tulipaner. Men står imot og konsentrerer meg om i freden og roen lese alle hilsener som gode mennesker har sendt oss.

I de travle år med storproduksjon av film på kino, med publikumstrøkk og personal-oppmuntring, med anmelderi og omtale og med barn og ektefelle og kjernefamilie og bakst og pynt og såmenn vennelag – se da skrev man også lange julebrev til nær og fjern.

Iår har det skrumpet inn til 5. Med hånd – ikke masseproduksjon og med foto av gammel og ung i bunad.  Tidligere var jeg god for minst 30!

Vel kan man reflektere over  SMS, tast og trykk, Facebook, a-Pod og a-Pad og fremskritt på alle skjermer. Min refleksjon går innad, mot meg selv. Jeg som stadig savner frodig samvær med alt og alle, som samler på-  som juveler –  venner, de ekte og varige,og  som jeg følger i omtanke og varme – HVORFOR setter man seg ikke ned og skriver? Jeg som faktisk trives med å bruke ord, formulere og uttrykke meg og som har  både tid og anledning.

En feig unnskyldning er håndskriften. Den er blitt skrukken og slapp. Alle vet allerede på konvolutten at brevet er skrevet av en eldre person.  Det er noe med bokstavenes flyt og rettlinjethet. Så har man en mellomløsning med å bruke PC’n og printe ut en personlig hilsen med avsluttet håndskrevet navn , i det minste. Jeg må tilstå at den varianten ikke bare benyttes, men også kan forsvares.

For med PC’n blir det  litt mindre privat og klamt. Man  anstrenger seg for å løfte ordene til noe mer enn privat årsrapport.  Riktignok glir det lettere unna, men det er som om man innbilder seg det skal trykkes i avisen, leses av noen og enhver.

 Nå sitter jeg med Egil’s interessante og lange refleksjon, med Ingrid og Georgs trofaste, omfattende juleønsker både for seg selv og oss. Thorstein har i alle år postlagt sitt kunstneriske og glade avtrykk. Peisen i hallen er innrammet med ekte julekorthilsener til oss fra nær og fjern.

Hva nøler jeg etter? Hvorfor butter det, hvorfor skriver jeg ikke? Det er med disse kortene som med hele julestresset. Det er en ny fase i livet, rett og slett, hvor noe er forbi, jeg er kanskje forbi, noe ikke så viktig – tilsynelatende.  Det blir ikke mer 7 slag kaker. Man hamstrer ikke slaktevarer og sildekrukker. Det blir ikke gjennomvasket og nystrøket, ryddet og pusset og blankskurt. Jeg tillater meg rett og slett å kutte ut, sitte mer med bok, dyplese, reflektere, observere, sortere.

Jeg takker og jubler mot all energi,  latter og glede fra ung kraft i slekten. Nå er det deres tur, tenker man, og suger til seg velsignet styrke -og noe bekymring – fra deres optimisme,travelhet og stress.

Rik på levet liv, på god bagasje i sekken av arv og gener, er man på plass med seg selv. Og tilstede for dem man tilhører. Og kanskje tar man frem Alvøens klassiske  skrivepapir og konvolutter og formulerer  juletakk og nyttårstanker imorgen og legger spaserturen i godværet innom Posten for frimerker.  Kanskje.

 

OPERA ER BEST I OPERA, FILM ER BEST PÅ KINO.

Folk strømmer til kinoene for å se operaforestillinger direkte overført fra de store musikkteatre i verden. Det er førsteklasses på alle måter både i form og innhold. Det er levende folk både i sal og på scene og i orkestergraven med.

Men film er det ikke!

Joseph Losey hadde en stor visjon da han skapte sin DON GIOVANNI . Han ville at folk i hver by og grend skulle få oppleve levende operakunst, også alle dem som aldri kunne komme seg til de store operahus i de store operabyer. Derfor omskapte han Mozarts store musikk-verk til levende film hvor han lot drama utspille seg i italiensk landskap og palasser med ekte mennesker. Det ble en syntese av de to kunstarter;  ikke bare film, ikke bare opera, men noe helt ekte og egenartet. Ingmar Bergman prøvde noe av det samme med sin TRYLLEFLØYTEN og Franco Zeffirelli med OTHELLO og LA TRAVIATA. Bare Losey lykkes helt og fullstendig.

Jeg ser at kinofolk i det ganske land stortrives med å fylle salene sine med overføringer såvel av opera som av ballett, ja konsert og sannelig også sport og spill. Selv er jeg spaltet og bekymret. Jeg elsker opera og ser at kinoforestillinger selvfølgelig skaper enda flere tilhengere til en kunstart som vi nordmenn i alle år er blitt sulteforet på.

Hadde jeg ikke viet et langt yrkesliv til fremme for filmkunst og kinokultur, hadde jeg jublet ubekymret med samtlige norske kinodrivere og dette begeistrede publikum. Det kan da ikke være så farlig med hva som vises på lerretet når pengene i kassen klinger og sjelen med musikken springer?

Den Andre Filmen – den som ikke bare går av seg selv, den som er lavmælt og stillfaren, den som trenger signaleffekt ut over anmelderi og reklamestøy, den som  folk ikke visste om uten skyvehjelp fra entusiastiske vertsfolk med opparbeidet respekt og kompetanse, den  verdifulle, kunstneriske anderledes og sjeldne perle – Den Andre Filmen  –  trenger kinohus og kinorom utover kiosklandskap  av snop og snadder. Kinohus som står klippefast for trofast og trutt å ha et repertoir utenom den brede landevei. Bare da kan dristige importører våge seg og sitt på å kjøpe slikt fra fjerne og nære land, dessuten.

Det nye fenomenet med operaforestillinger på kino fortrenger Den Andre Filmen. Økonomisk trengte huseiere synes å ta på seg dette som kulturelle pynteforkle i stedet for å styrke og løfte filmkunsten opp og frem i sin vanskelige og særegne verden av spetakkel og kommers.

Og dette er kanskje bare begynnelsen. 2012 blir det Sommer-olympiade. Noen kinosjefer har allerede antydet at olympiade også er best på kino!  Hjelpe oss. Og hva med Melodi Grand Prix –  på en kino nær deg – på Gimle for eksempel?