PALME – nå på film.

Alle var der – alle i arbeiderbevegelsen. Det var full mobilisering – statsministre og finansministre, nåværende og tidligere generalsekretærer, AUF -laget og kvinneflokken og sosialister i flokk og rad. Utenfor var sorte regjeringsbiler og politiovervåking og sikkerhetsfolk. Giske så jeg ikke, men ellers var makt-eliten samlet – på Gimle kino for å se dokumentarfilmen om Palme. Jeg var  den eneste høyre-damen i mils omkrets, tror jeg.

Palme hører til i min egen samfunnspolitiske tid på jord. Ved flere anledninger var jeg i Stockholm  som observatør ved svensk valgkamp hvor jeg ble kjent med Palme’s erkefiender- Moderaterna . Min fars-slekt er svensk, jeg har blå/gul rand i ryggen, leser daglig svenske aviser, ser svensk TV og følger tett på svensk kultur og kunst av alle slag og har gjort det i hele mitt voksne liv.. Er man levende opptatt av politikk, er Statsminister Palme et politisk virkelighetsdrama på godt og vondt som aldri slutter å interessere.

Nå vekkes Palme til livet igjen gjennom denne dokumentarfilmen som går sin seiersgang i Sverige, har startet opp i Danmark og nå altså her hjemme i Oslo.

Jeg ønsket å være først i køen – ryktet hadde gått om filmens kunstneriske kvalitet – noe en kresen kinogjenger som jeg, ser som avgjørende for påsyn. Derfor skaffet jeg meg billett som vanlig besøkende til en spesialvisning for i hovedsak den norske arbeiderbevegelse. Dermed ble jeg en » katt i blandt hermelinerna» der jeg benket meg ned som ikke-troende..

Thorbjørn Johnsen holdt tale for dagen, for Palme og for alle de troende. Han så frem til en høytidsstund – naturlig nok. Men før ham ble vi alle hilst velkommen av en ung kvinne som var PR-ansvarlig og som tilstod hun ikke visste hvem Palme var – bortsett fra at han var blitt myrdet. Da kjenner man seg  plutselig utgammel som om vi skulle se en film om en person fra vår egen pre-historisk tid.

Dokumentarfilmen er tett og god, ærlig og dekkende både som et personportrett av en unik politiker og et begavet og rikt menneske, en venn, en familiefar og som samtidig et dokument om svensk samtid, et tidsbilde hvor Palme levde dirrende engasjert og avgjørende sentralt. Ja, også i internasjonal sammenheng, naturligvis, hvor Palme like sterkt inntok en rolle som omstridt og utagerende person i øst som i vest, i Kina og Cuba, Spania og ikke minst USA hvor han visstnok i sin studerende ungdom ble troende sosialist.

Filmen legger ikke fingrene imellom hva gjelder Palmes mindre vellykkede og mindre sympatiske sider. Kritikere av ham både  motstandere som partikommerater fører frem argumenter og karaktertrekk. Gripende er hans lavmælte sønner som fortsatt har en stille kjærlighets-sorg til en far, en omstridt, en fraværende far. Gripende er også det glimt fra Anna Lindts tale ved båren – hun som ikke lenge etter selv ble myrdet.

I det hele tatt er PALME en film som er verdt å oppleve for alle som er levende opptatt ikke bare av å møte et unikt, begavet maktmenneske som ville gjøre samfunnet mer anstendig, som han sa. Men også som en påminnelse om at politikk er ramme alvor, ikke bare intern partipludder og småvås og innøvde kommentar-besvergelser.Politikk er forpliktelser ut over hjemmekos og trygghet,med  ord som formuleres og kommer innefra et tenkende menneske.

De av oss som politisk stod og står opp mot Palme og hans røde faner og hans politiske ståsted, vi kan bare beundre, missunne, og fortsatt være dirrende uenige  – også ved å se denne filmen. Som forøvrig slutter når Palme’s liv tok slutt – og som ikke dveler ved hvem og hvorfor. Anstendig, det også.

 

 

KIOSK-LIVETS UUTHOLDELIGE LETTHET.

Enten automatsalg eller kiosk-salg  – det er valget når du skal ut på tur med tog, buss eller fly, fylle bensin eller gå på kino. Du må forholde deg til enten eller. Og ikke bare det – velger du kiosk og disk og  handel av dem som står ved kassen, møter du mennesker som ikke kan noen verdens ting hverken om fly,tog eller buss, hverken bil eller bensin og slett ikke  om film.

Alle unge kundemennesker behersker tast-og-trykk-kulturen.De lever opp i en verden av små skjermer og noen store. De holder sine tekniske vidundere mellom hendene, sine display for handel og vandel, for digitalt liv og røre. De kommuniserer med hverandre til alle døgnets tider  på I-pad og I-Phone .Og skal de ut på tur, kan de alle koder for billett, seteplass, pris og tid for ankomst og avgang. I den ganske verden, må vite.

Vi godt voksne derimot liker nå helst å snakke med levende mennesker for service og salg av alle slags tjenester. Vi er ikke blitt helt digitale i vår tilværelse. Ikke ennå, men vi er i farta- vi blir stadig bedre til å kjøpe billett til flytog tur/retur, til å tanke diesel for egen regning pr. Visa-kort, til å forhåndskjøpe oss kino-sete neste tirsdag.

Antagelig er dette fremtiden hvor alt vi må skaffe oss, må  kjøpes på nett. Musikk og bok, klær og sko, mat og drikke – alt kan vi handle uten å være i nærheten av en butikk for denslags, for noe som helst. Dette kalles fremskritt. Dette er demokrati og spredt bosetting, likestilling er det vel også.

Nå hender det at mange av oss likefullt beveger oss mot en disk for å betale vår bensin, for å kjøpe oss togbillett hjem fra Tønsberg, eller en kinoopplevelse . Noen av oss lever et liv med utenlandske aviser og tidskrifter, da må vi virkelig inn i en kiosk for å skaffe oss vårt lesestoff, men da ved en overdådig disk for drops og sjokolade mens betjeningen mest er opptatt med å servere han foran oss et digert iskrem-berg i kjeks..

På bensinstasjonen går vi inn i et marked for varme pølser av alle slag, for pizza og boller, for snop og is og snadder. Riktignok er det noen hyller med frost-veske og polerings-midler lengst inne. Alt er selvbetjening, naturligvis, men de unge i logo-klær bak disken, de kan jo ikke hjelpe deg med bilen din, med kunnskap om verken oljeskift eller vinduspusser eller lyspære. De kan derimot alt om sine pølsevarianter.

På togstasjonen i Tønsberg er det ingen togbillett-luke. Også der må du mot pølse-kiosken hvor pølse-kompetansen er tilstede i motsetning til rutetider og sete-reservasjon for toget til Oslo.

En buss-sjåfør var en mann med godt humør. Han kontrollerte vår kjøpte billett eller solgte oss sin egen fra rullen, vekslet og ropte ut neste stopp. Nå er han taus bak rattet, vi drar kortet, og en innkjøpt røst sier fra om navn på stasjon.

Å gå på kino er å gå i kiosk. De unge bak disken vet alt om kaffelatte, ingen ting om filmen.  Vi leser oss frem mot sal med store tall fra billett med små, alle omkring oss er yngre og bærer store bøtter med popkorn eller kaffe-papp-beger med  lokk med drikkehull.

Vinmonopolet – derimot – er den siste kiosk-frie sone, og det siste handlested hvor betjeningen er sammen med oss og blandt oss kundene på gulvet, mellom flaskene i hyllene, hvor de kombinerer rydde-og påfyll-jobb med utadvendt, glad og vennlig service. Betjeningen elsker å bli spurt om hvilken rødvin til 140kroner som passer til lammesteken. De får blanke øyne når vi ber om skyvehjelp til avgjørelser om hva man skal drikke til bløte kaker. De avslører fagkunnskap om vindistrikt og taniner, om fordeler med ekte kork opp mot falsk. De tar imot bestillingsoppdrag og levere-hjem-tjeneste. Vinmonopolet er en katedral av en god, gammeldags butikk hvor selvbetjening kan kombineres med tilstedeværende ekspertise. Antagelig nyter vi mer vin og diverse drikke enn hva edruskaps-folket har peiling på, takket være denne genuine salgskultur.

På bensinstasjonen fikk et voksent dame-menneske hjelp til både å fylle tanken og skifte venstre bremselys. På kino viste kontrolløren deg veien til høyre og riktig rad, på stasjonen forklarte mannen i uniform at din vogn var den bakerste. TRivsel i trengsel, vennlighet bak disken og forførende anbefaling – det er salgstriks vi faller for.

En automat gir liksom ikke samme form for jubel når en ørliten papir-bit med ørliten skrift spyttes ut i boksen til venstre.

 

 

 

 

 

 

 

 

HØR NÅ HER!

Lydnivå i fellesrom har vært en ustoppelig utfordring i en kinodames liv.  I samtlige 25 yrkesaktive år var det ikke noe problem som ga meg større pinsler. Både publikum, både filmkunstnere, både distributører – alle hang seg opp i hvorvidt lyden skulle opp eller ned, hvorvidt den var for høy eller lav. Skjønt klagekoret fra publikum sjelden gikk på å sette opp lyden – snarere tvert imot.

Men filmskaperne selv ønsket å løfte kunstverket opp og avsted ved å klistre folk til kinosetet umiddelbart og gi publikum etter deres mening, det ultimate lydbildet ( som alltid var å ha høy temperatur.) Det tok denne kinodame ikke lang praksis i å vurdere film før man fikk erfare at jo tynnere historie, jo fetere lyd.

De unge maskinistkollegaer i bedriften elsket trøkk og spenning – men de måtte selvsagt innfinne seg i den kvalitetsvurdering som ble foretatt av oss programmeringsansvarlige . Møtet mellom lerret og sal var vår salgsvare, våre kjøpere, publikum skulle selvsagt aldri bli plaget, være misfornøyd med produktet. Dessverre – lyd ble klage-tema i alle år. Jeg vet hva jeg snakker om når mennesker i fellesrom klager på lyd.

Det er for mye lyd! Theaterkafeen – vår mest berømte, vakre, klassiske kafe her i Oslo har blitt nyopppusset for millioner med kroner. Den er blitt enda vakrere, mer finslipt i sitt kjente interiør og takk og lov gjenkjennelig på alle måter. Vi elsker å være der. Bortsett fra lydnivå. Jeg vet at det plager eierinnen og alle hennes medarbeider også,  og til tross for super-lyd-interiør-ekspertisen som nettopp fikk i oppdrag å løse det problemet – ja, så er det ikke løst. Det er for mye menneskestemmer i rommet.

Her en kveld var jeg invitert til gjestebud på en av byens mest populære nye spisesteder med den mest utsøkte mat, ditto service, ditto vin. Vidunderlig anrettet. Men hvorfor i all verden skal vi sitte sammen med hverandre å nyte det eksklusive kullinariske måltid når vi ikke kan snakke sammen? 50% av samtalen gikk meg forbi. Nabobordet skrålte – det måtte de jo for å bli hørt, det samme fra øvrige bordsettinger  pluss høytalere med musikk der oppe under taket. Vårt lille selskap bestod av kjente og nære så vi leste langt på vei mimikk og kroppsspråk. Vi hadde hverandre og feiret hverandre og nøt det lekre måltid. Men jeg blir trist til sinns, ganske så sliten av ikke  å få snakket bedre, roligere, skikkeligere. Servitrisen meddelte stadig hvilke utsøkte ingredienser vi ble servert – men halvparten av hva hun sa, hørte vi likefullt ikke. Jeg prøvde å anntyde at de kanskje kunne slå av musikken der oppe, men det hørte hun heller ikke.

Lyd slår. Den gjør vondt. Den kan skade helsen. Men den skader sjelen også. Vi sitter rundt et bord for å dele både brød og vin, men også den glade praten, de gode ordene, den rappe replikken.

«Drep meg, Konge, men ikke med lyd.»

 

OG SÅ VAR DET NSB IGJEN.

De greier det ikke!

Muntert nok ringte jeg  for å kjøpe meg togbillett tur/retur  til Hamar denne gangen. Opp og ned på blanke dagen. Jeg hadde tatt først turen til Nasjonalteatrets stasjon for å handle i luken, men den var stengt. Med stor frimodighet gikk jeg mot automaten, men brøt sammen da jeg ikke forstod  hverken avgangstid eller vogn eller retur. Så neste morgen ringte jeg, og omsider kom en kvinne på tråden.

«Jeg vil reise til Hamar kl. 9.37 og retur 13.50. Jeg vil ha honnør, komfortvogn, seteplass ved vindu og i fartsretning, takk.  Og nypussede vinduer for jeg vil nyte landskapet – det er hele poenget med å reise med tog» mente jeg.

Damen på tråden var av det muntre slaget, så hun tok imot meg med glad iver. Hun tastet og trykket, det med vindupuss kunne hun ikke love, men ellers mente hun at bestillingen var bankers. Jeg fikk straks melding på SMS med reservasjonsnummer fordi  betalingen pr. kort hadde også gått glatt igjennom.

Neste morgen dro jeg i god tid til Oslo Sentralbanestasjon for jeg visste at jeg måtte gjenta møtet med automat-vesenet for å få printet ut mine to billetter. Jeg har en viss trening fra flytog, men dette var jo en lengre ekspedisjon med et lengre tog og andeledes maskin. Jeg kom rett i m, og ut av maskinen kom to ør-små tassete billetter med ditto liten skrift. Vogn 10 og plass 223.

Så står man da på perrongen og skal gjette seg til om vogn 10 er den siste eller den første. Toget farer inn i full fart. Det er umulig å se nummer på vognene, så man satster på å gå inn midt på. Vogn 10 var bakerst. Jeg startet innendørs- løpet mot plass 223 i komfort.

Der satt en mann på min plass. Han sa straks at han også hadde fått  samme seteplass.  Det er ikke lett for NSB, det der. Siden det bare var oss to i hele kupeen, ble det en enkel løsning – jeg tok vindusplass like ved, like godt. Så gikk turen mot Hamar.

I god tid for retur til Oslo etter utført foredrags-oppdrag – heldigvis hadde jeg ikke fått overrakt en stor potteblomst eller blomsterbukett, men en enkel rødvin – var jeg klar for ny togreise. Nå hadde jeg reservert sete 21 ved vindu i  vogn 1. Spenningen er om vogn 1 er den første eller den siste. Ingen vet det på forhånd, nemlig. Av erfaring spør jeg derfor en NSB-mann med striper som også venter. Han sier at han ikke er sikker.

Fra Trondheim kom ulende inn et lang-tog. Nå tok jeg raskt den logiske beslutning om at vogn 1 var først. Det var den, jeg gikk inn i en full kupe med ett sete ledig. Det var mitt. Men der var jeg plassert med ryggen først! Halve kupeen er slik at man gjennom et stykke praktfull Norge i timesvis over fjellvidder og gjennom skog og land, ved elv og sjø sitter den gale veien i timesvis! Babyseter i bil, javel, men ikke plasser godt voksne togpassasjerer i seter som står i motsatt fartsretning!  NSB har bommet her. Setene er fastlåst. Du kan ikke velge når også damer på sentralen ikke har adekvate rutenett og vognsettnummer på plass når du bestiller!

Solen skinte på Mjøsa og på meg. Vinduene var småmøkkete. Men toget var et hurtigtog, jeg lente meg tilbake og lot som om det hele var en komfort-opplevelse. Alle passasjerene rundt meg satt neddypet i PC – Lap-Top og I-Pad med høretelefoner på øret. Det var bare jeg som leste bok, nøt oktoberlyset. Ingen snakket med hverandre, bare med mobilen innimellom.

Det tok litt over timen. Så var reisen slutt. Interessant det der at NSB ikke klarer å gi meg hva jeg bestiller og betaler for. Men muntert nok – denne gang.

 

OG JEG SOM VAR SÅ GLAD I VÅGÅ.

Noen ganger ønsker man å slippe unna. Noen ganger dreier alt seg om et tema man ikke vil involveres seg i. Noen ganger må man få si til seg selv at man ikke har kondisjon til å ta det inn over seg.  Man må ikke mene noe om alt.

Rettsaken om politikeren i Vågå og hans forhold til en ung kvinne begynner idag. Jeg vil ikke vite! Jeg melder meg ut.

Men hvordan gjør man det? Alle media strømmer mot rettsforhandlingene. Fortløpende vil nå måtte komme  nyheter om siktede og anklagede, om vitner, om bevis. På levende TV og i alle store aviser vil vi få skildringer, bilder, kommentarer og omtale som vil sette statsbudgett og presidentvalgkamp, ja sågar sport og fotball  i skyggen.

Saken skal selvsagt behandles. Vi lever i en rettstat. Pressen skal gjøre sin jobb. Men hvorfor må en slik sak få slike dimensjoner?

Terrorsaken mot ABB var en enorm påkjenning. Noen mente også det ble for meget. Men en så grufull handling måtte få en juridisk behandling som var tragedien verdig – det skulle bare mangle. Også pressen ble preget av den historiske arena som grufullhetene skulle stå til rette for, og dekningen var i all hovedsak oppreist og forsvarlig. Ingen av oss slapp unna , og det skulle også bare mangle!

Men at en voksen, tillitsvalgt mannsperson anklages for å ha forgrepet seg på en mindreårig pike har helt andre dimensjoner over seg. Uansett fra hvilket hold man ser saken, uansett skyld eller ikke – det handler om både vondt og galt for begge parter. Mennesker lider. Og det er samfunnets plikt ved domstoler å ta slikt ytterst korrekt og sørge for at rettferdighet skjer fyldes.

Men må den 4.statsmakt – media – teppebombe oss alle med en alt ved en slik tragedie? Svaret er antagelig ja. Men er det ikke en menneskerett å få slippe å vite? Antagelig er svaret her nei.

Og jeg som er så glad i Vågå.  Rettsaken holdes på Lillehammer.

 

 

DAGEN DERPÅ.

1.oktober var det FN’s eldredag.Noen av oss feiret det stort med konge og fedreland, hederspris og taler og klang. Og ordfører med kjede.

Nyhetsbildet derimot feiret dagen med redselskildring av mangel på tid fra dem som går i de eldstes tjeneste i hjemmesykepleien. Slik ble det debatt av. Og det ble det både i radio,Dagsnytt 18 og Aktuelt. Festen var over.

Hvis jeg var minister for eldreomsorg, ville jeg innføre med øyeblikkelig virkning påbud om mineraltilførsel og personlig trening for hver bidige beboer på eldrehjem og hver hjelpetrengende privat. Innledningsvis stor utgift, men så vil  halvparten kunne reise seg og med jubel greie mesteparten selv —  sier min vitamin og mineral-terapeut. Han har praktisert dette faget siden 1983.

Jo eldre vi blir, jo mer trenger vi av tilførsel av «kraft-for», vitaminer og mineraler. Min lege sa til meg at han aldri hadde hørt folk ble friske av denslags. Men sandelig blir vi ikke friske av pillene han gir meg heller – mente jeg. Forøvrig innrømmet min kloke lege at han kunne altfor lite om mat og kosthold og vind og vær. ( les klima.)  Han anbefalte meg å fortsette og ta både sink og krom og grøntfor og magnesium og osv.osv.

Min terapeut blir overivrig, nesten agressiv når han snakker om kosthold, om maten som ikke er hva den utgir seg for, om  tragisk mangel på kunnskap hos leger og pleiere om hvor viktig det er å få i seg EKTE mat. Selv må jeg pleie en reumatisme, men min doktorekspertise på denslags har aldri gjennomgått hva jeg spiser og hvordan og hvorfor. Jeg hilses avsted med resept på hvite piller på boks.

Derfor har jeg startet med  en kraft-kur både hva gjelder mineraltilførsel og kombinert det med personlig trener. Jeg har aldri vært i bedre form, aldri hatt roligere søvnrytme, aldri hatt strammere kropp – på lang tid. Trener Torunn drar meg gjennom voksen-øvelser i ballanse og styrke. Man svetter som et fosse-stryk , men kjenner en renselse og en sjelefryd når man er ferdigdusjet og lunsjet sunt og inderlig. Og drukket bøtter av vann, forøvrig.

Min kostholdsekspert forteller om forsøk hos eldre beboere i USA – han er faglig oppdatert til enhver tid. Der har man nettopp behandlet hver  eneste voksenperson med individuell analyse av kjemi og mineralgehalt pluss latt hver bidige sjel få et treningsprogram avpasset både alder og verdighet.

Resultatene var oppsiktsvekkende! Halvparten hadde fått styrke og muskelkraft som om de var ti-år yngre. Samtlige hadde påtagelig bedre helse og mindre bivirkning av de medisiner som kronisk sykdom hadde pålagt inntak av.

Selv har jeg dagfast besøk på pleiehjem. Der observerer jeg de gulhvite «fabrikk-poteter», den gusjebrune sausen og  noen jevnlike kjøttboller som serveres trutt og jevnt. Det er massevis av greit brød med greit pålegg. Selv på et av byens beste og tryggeste hjem som er passelig i størelse og vennlig på alle måter er det noe ni-trist og bedrøvelig over måltider og kosthold.

Slik må det faktisk ikke være. HVis man hadde kunnet endevende form og innhold av  matinntak og kombinert det med mineral og vitamin-ekspertise, er jeg overbevist om at tung  pleie og tung alder og enda tyngre skjebne ville lette og minske og løfte såvel beboere som helsepersonell. Videre burde det innlegges en treningsøkt hvor man ble presset til å yde både med ben og armer, pust og pes. . Stein Johnsen, den legendariske idrettstrener, sa at man skulle svette ut fysisk 3 ganger pr. uke for å holde seg i form. Hvorfor kan man ikke det selv om man er beboer på eldresenter eller får hjelp i hjemmet?

Når jeg blir stor og eldreminister, da skal jeg reformere kosthold og innføre trening med mening. På røde rappet. Straks.

 

 

NÅR ET BYGG BERØRER DEG FYSISK.

Museet på Tjuholmen forandrer deg. Slik møtet med kunst skal. Den gode boken, Beethoven spilt av Andsnes, filmen og maleriet – man vil bli forført og beruset, skaket og oppglødd. De fleste søker kunst ikke som plikt eller jobb, men som eskapisme og drøm og påfyll, vekst.

I lengre tid har jeg tatt sykkeltur til Tjuholmen for å se en ny del av byen utvikle seg. Bygg på bygg, nye gater og smug, kanaler og grøntområde og etterhvert det forunderlige seil-skip av et arkitektonisk verk som skulle romme Astrup-Fearnley Samlingen, først og fremst.

Så stod vi der i dannet kø for å delta i den offisielle åpning. Alle var der, som det heter, av norsk kulturelite og finanskompetanse, eiendomsbesittere, bank og børs. Alle nikket til alle, og etterhvert fikk vi gå ned trappene mot den store glass-inngangen og videre til venstre mot selve kunstsamlingen og resepsjonen og ny trapp, forøvrig. Godt man har helse og flate sko, tenkte man.

Vi fortsatte å hilse mens vi avventet landets dronning og stolte vertsfolk, og selveste mesterarkitekten selv, Renzo Piano, som bare de utvalgte kjente utseende til. Hans Rasmus Astrup måtte også vise seg for oss alle – noe han helst ikke gjør, som kjent.

Et langt liv har lært meg at når man er invitert til store begivenheter, og man kan velge seteplass, så gjelder det å velge ut en plass nær døren. Ofte tar denslags arrangement uhorvelig lang tid. Derfor er det lurt å sitte ved utgang hvor man uforstyrret kan komme seg hjem og avsted.

Hvis man ser at høytideligheten med taler og klang skal oppleves stående, – bortsett fra de kongelige høyheter med følge som har reservert sitteplass ved scenen – da gjelder det å lynraskt finne ut hvor man kunne sette seg ned, se de få stoler i rommet. Vi var jo i høyeste grad over 38 år alle sammen – erværdige kunstnere og hederskronede næringslivtopper, ikke minst. Ved åpningen av Astrup Fearnley Museet sist onsdag var det kun 10- 15 utdelte klappstoler. Så de eldste av oss måtte senke seg og sitt ned i den store inngangstrappen.  Det gikk fint,  for høytaleranlegget fungerte perfekt, og dessuten kunne man skue forsamlingen der foran.

Selv beveget jeg meg stilt og alene rundt i samlingen mens seansen foregikk. Jeg ble overveldet av bygget, av kunsten, av lyset, av rommene og de overraskende utsyn man hele tiden fikk til omgivelsene. Fjorden og båtene, byen rett ved og parken med skulpturer, stranden og vannet og folk som gikk der ute. Og ustoppelig spenstig kunstutrykk man aldri hadde sett før.

Sist jeg husker en bygning som fysisk berørte meg sterkt, var Guggenheim museet i NewYork. Det er påtrengende mirakuløst,  vakkert og riktig som et kunstgalleri. Det omslutter deg, man befinner seg inne i et møte mellom bygg og kunst.

Slik også i det nye Astrup Fearnley Museet. Det er et enestående univers hvor den moderne kunsten møter oss i en form for harmoni sammen med moderne arkitektoniske innramning.HVis kunstverkene hadde hengt i et vanlig rektangulært rom, tradisjonelt med vegger og tak,  så hadde mange av oss blitt provosert, forvirret og frastøtt. Nå går vi med åpenhet og spenning og forventning fra rom til rom, som forøvrig også er nye og anderledes. Vi liker hva vi ser, selv om vi undres og overveldes. Vi får ikke nok!  Vi kjenner oss medskapende, ikke bare observerende slik vi vanligvis gjør i et kunstgalleri og museum.

Vår nye opera i Bjørvika fungerer som spenstig arkitektur mest utvendig. Man kan GÅ på skaperverket til Snøhetta, som i et landskap av marmor. Invendig er riktignok selve foaje-området omsluttende, men selve salen  tilnærmeret ordinær.

I en klassisk katedral kjenner man at arkitektur og innhold, meningen, gudsdyrkelsen  er samstemt. Der føler man at rommet’s utforming  gir fysisk næring til den tilbedelse man søker.

På Tjuvholmen søker vi samtid i kunstens verden. Renzo Piano har skapt et mirakel.  BE WITH  ART  er hva huset ber oss om. Gjett om vi vil!

 

 

BURSDAG PÅ NETT.

Jeg har hatt bursdager før – riktig mange er det blitt. Takk og lov. Jeg tilstår at jeg fortsatt ikke kan få nok.  Av oppmerksomhet. Gaver mottas  med takk, men det gjør meg ofte lettere beskjemmet. Og man har jo så meget. Skjønt den gode vin og den gode bok og siste Andsnes gir meg lykke. Og siden jeg gjennom hele min oppvekst har levert blomster fra min mors butikk til all verdens jubilanter og det motsatt ( pårørende ),  så blir jeg fortsatt i jubel over at det ringer på døren , og det er et blomsterbud med bukett til meg!

Men egentlig er det selve oppmerksomheten jeg skamløst setter pris på. At det ikke er stille rundt meg. Som barn husker jeg som en trussel at den såkaldte Potetferien i september skulle falle ned når jeg hadde bursdag. Da måtte vi etterkrigsbarn avsted til en bondegård i utkanten av byen for 2-3 dager plukke opp poteter. Jeg husker det som vått og grått og uendelig langvarig og kjedelig. Og hvis så jeg hadde bursdag en av de dagene, ble det og jeg forbigått i stillhet. Ingen bursdagssang, ingen liten hilsen fra «frøken». Mine foreldre tok seg sammen og arrangerte enkel morro i hjemmet. Pappa, gartneren, elsket å ha gjester, store som små. Han var leken og utadvendt og satte oss alle igang med leker både utomhus og innendørs. Men det var liksom i klassen med vennene det egentlig gjaldt.

Nå feirer jeg meg selv på nett. Riktignok blir det også i en engere krets en hjemlig markering, men siden man er aktiv på sosiale medier og sms, så opplevde jeg dette året  at det strømmet på med hilsner i bøtter og spann. Allerede fra tidlig morgenstund tikket det inn fra klokker og prest, fra klassevenner fra folkeskole, fra formenn i foreninger både i  øst og vest hvor man har holdt foredrag og antagelig gjort inntrykk, fra ytre og indre slektninger, unge og noen eldre, fra nettverk og hastverk, naboer og kollegaer, og folk i forbifarten.

Slikt er nytt for meg. Og antagelig for noen og enhver. Det tastes og trykkes, hilses og hylles . Jeg driver gjerne med slikt selv og slutter meg til Facebook-venner som er bursdagsvenner.  Denne åremålsdagen klikket det menneske-hilsner inn i et antall jeg aldri hadde opplevd før. Og det gledet meg!

I ganske så voksen alder skrumper  bekjentskapskretsen inn,  rent fysisk. Den sosiale kondisjon er ikke lengre hva den var. Forhåpentligvis har man en kjernegjeng man omgås, og det ganske så ofte. Faste møteplasser og faste avtaler om felles kampsak. Men mange av oss lever i en stor by hvor det å bare stikke innom, har gått ut på dato og med årene. De nærmeste og beste venner har nok med seg og sine, gjerne barnebarn. Eller så er man blitt maroder og har tungt for å trekke seg igang, så man blir i heimen kveld etter kveld. .

Egentlig skulle man ønske seg rundt hjørnet  en voksen-pub etter god engelsk model. Dit kunne man søke seg varm nabo-prat når dagen var over og hjemmet litt ensomt eller tomt. Skjønt kafeen med kaffe-latte-kultur er blitt en  moderne variant. Men det er nå mest på dagtid.

Langt på vei er det god erstatning å chate, å sende kommentarer, påminnelser, hilsner og småprat både på SMS og på nett.  Alle besteforeldre vet å ha nærhet til sine studenter i Australia, har vi hørt, gjennom SKYPE. Og bilder fra begivenheten hjemme sendes direkte ut i verdenrummet til de unge der ute – og eller  omvendt. Mobilen er ikke bare en sutteklut, men en glad signalsender  for hånden, der og da til nær og fjern, en godmorgen hilsen og sov godt.

Lange, håndkrevne brev er blitt historiske dokument, er jeg redd. Skjermen erstatter papir. Media erstatter samling  under måneskinns-lampen. Men  trøst og jubel ; omsorg,  omtanke og nærhet finner andre og nye kanaler.

Vi greier oss ikke uten hverandre.  Bursdag på nett er godt nok for meg!  Og takk for det!

 

 

 

 

 

KONGEN OG JEG – om akupunktur.

Ikke at vi har snakket sammen, men det har stått i avisen at monarken også tyr til akupunktur. For å styre rike og land, for å holde seg oppreist i stolen og gå rett i ryggen på den røde løper trenger selvfølgelig en moden kongekropp  både skyvehjelp og noen fendere. Nå er det en stor fordel ved å være konge, vil jeg anta, man kommer først i køen og får den beste hjelp hvis og når man trenger lege og sykeseng.

Men til sålenge, i travel hverdag, for å holde seg gående, styrende og glad i et helt folk og ellers sine nærmeste, så trenger sikkert monarken gode knep og daglig helsebot, rent fysisk. Det å legge seg ned for at noen skal lese kroppen, kjenne på hvor det trykker og strammer, småverker og irriterer – se det er der en akupunktør  med nåler og klok kompetanse kommer inn – både til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Selv har jeg i en rekke år hatt hjelp til å holde en sliten kropp i godt gjenge av en  utdannet akupunktør – særlig når man bor i et land mot nord, med mangel på lys og varme og har pådradd seg «reumatika filharmonika». En kroppslammet ektemann får behandling med nåler for å holde lungekraft og pust gående når ellers ikke kondisjon kan oppnåes, lik oss andre. Jeg vet at akupunktur virker.

Vår akupunktør  har høy sykepleierutdannelse, men studert akupunktur i Kina. Hun er voksen og klok og erfaren, stolt av sitt fag. Som tilleggslærdom studerer hun ernæringsfysiologi. Alt dette kommer hennes pasientflokk til storartet gode. Hun leser oss alle, setter sine nåler, kommer med oppmuntrende tilrop om egeninnsats og helsehold. Hun gir bot og god bedring både til kropp og sjel.

Man går jo ikke til fastlegen hvis man ikke fossblør eller har brukket en arm, eller har feber på ramme alvor. Man går ikke uten videre for å be om hjelp til en vond nakke eller stram muskel, trett hode og guffen, kraftløs kropp. Det er da man søker akupunktur – nettopp som fender eller skyvehjelp.

Vår flinke akupunktør gremmes av både debatt omkring alternativ medisin generelt, men  ikke minst av missoppfatning av sitt eget yrke. Hun opprøres samtidig av utslag av «cowboy-praktikanter» som stikker sine nåler på godtroende og helsesøkende pasienter, uten dokumentert utdannelse. Aller værst er kanskje den arroganse skolemedisinere har til den tusenårige kunnskap som kinesisk akupunktur faktisk representerer.

FOLKEOPPLYSNINGEN er et NRK-program som sendes på mandager med tema alternativ behandling. Der sauses ihop synskhet og healing,  varme stener og ditto hender. Og altså akupunktur.Det er opprørende hvordan den unge programleder, som er fysiker forøvrig, tok for seg denne tusenårige behandlingsformen. Det ble føyset bort i underlig tåkeprat såvel fra en forsker på denlags som fra en fagforeningsleder. Konklusjonen var at joda – det hjalp med placebo-effekten  – liksom på lur for ellers var intet bevist.

Som om ikke placebo-effekt virker hos skolemedisinerne også!  Selv hos tannlegen, spør man meg. Jeg bestiller time hos fastlegen fordi jeg tror det er noe alvorlig feil. Dagen jeg sitter på venteværelse, er jeg blitt så mye bedre – bare ved å ha time. Tannlege Sam er vennligheten selv og vips – så er smerten nesten borte!

Alt som ligger i rand-sonen av skolemedisin, kan hjelpe – hvis det er seriøs erfaring,forskning og utdannelse som ligger til grunn. Disse tilliggende herligheter kan være til stor hjelp, til bedre hverdag,  bot og bedring. Min vinterstive kropp blir mykere. Min søvn dypere. Spenninger både hist og her glippper og slipper. Og jeg får kloke ord om egen innsats både i pust og pes, mat og drikke.

Alle pasienter på alle sykehus burde like naturlig som å få vask og stell og tannpuss også få tilbud om akupunktur! Legevitenskapens hjelp når det virkelig røyner på, er gudskjetakk nødvendig og avgjørende. Men til sålenge og underveis er det kraft i de gode nålestikk . Energibanene åpnes opp, kroppen gis mulighet til å lege seg selv, blokkeringer i systemet løsner, og kraften kan komme igjennom.

Gjør som kongen!  Nåler hjelper!

 

 

GULLBRYLLUP – EN TRIUMF ELLER EN PROVOKASJON.

Selvsagt det første!

Hvordan får man det til? Ikke spør – for svaret er; man vet ikke. Bare at man har vært heldig eller velsignet. Med ydmykhet, mer enn stolthet, kan man feire 50 levde år som ektepar.

Det sies at man skal i livet være gift med 3 menn. Den første er den man hodestups blir forelsket i, lager barn med og danser ut i livet med. Den andre er den man kan realiserer seg selv sammen med. Den tredje er den man kan bli gammel sammen med. Og er man heldig – er det samme mannen.

Jeg er så heldig – det er samme mannen.

Gjennom 50 år har vi tilhørt hverandre. Det har røynet på. For 18 år siden kunne det vært slutt. Man har «varit ute i vinden»  – både sammen og hver for oss. Men vi har holdt, hver for oss og sammen.

Et ekteskap er som Tre-enigheten  – far og mor og barn. Vi har fått skyvehjelp fordi vi har barn. Barna har fått skyvehjelp fordi de har oss. Far trenger mor, mor trenger barn, barn trenger far.  Det blir en pakt mellom tre – ikke to.

Slikt provoserer i våre tider. For her er det flerbruks-plan og fritt frem for dine barn og mine barn og våre barn. Ingen skal hindre noen i å søke lykke og hell og likestilt egenrealisering. På alle plan og til alle tider. Man skal være dønn ærlig i følelsesliv, ha den gode samtale, snakke ut med mann og barn om alt, og seg selv om enda mer. Gullbrudepar må kanskje be om unnskyldning for ikke å ha selvrealisert seg ofte nok og ærlig nok. Kanskje går vi bare på sparebluss og auto-pilot i moderne og frigjorte menneskers øyne. Kanskje er vi en provokasjon!?

I min oppvekst skilte man seg aldri!  Det var uhørt.  Ingen gjorde det – og antagelig burde flere ha gjort det. Min mor blomsterhandlersken var en streng kvinne, både som mor og menneske. En dag kom en eldre mann for å handle sine blomster. Min mor kjente godt sin kunde, og da handelen var over, ba hun mannen høfligst hilse hjem til sin kone. «Vel, fru Moræus» sa mannen med lav stemme. » Jeg har gått fra henne, skjønner du.» » Hva! Slikt gjør man da ikke i vår alder!» ropte min mor høyt og bestemt. » Når du har fått wienerbrød til middag i 40 år, fru Moræus, så ble det nok for meg» sa mannen.  Min mor knakk sammen i stor latter – hun hadde sans for argumentasjonen. Hun skjønte bruddet.

Man kan ikke leve et liv uten respekt – verken for seg selv eller for den man tilhører. Å vise seg verdig hengivenhet, kjærlighet og respekt, er et godt stykke plikt og et enda større stykke arbeid. Kanskje har mange mistet evnen til å vike med seg selv. Kanskje har vi glemt at vi trenger den andre, at vi ikke tørr leve alene, rett og slett.

Og kanskje har vi glemt – som Karen Blixen sier – at vi må ha humor!  Vi lever ikke uten den gode latter. Jødene i sitt Holokaust greide seg takket være humor, og Shakespeare i sine vondeste dramaer lar oss alltid komme litt opp med innslag av komedie.

Og du kan ikke leve på wienerbrød – alene.