Gjennom et langt liv i offentligheten, som folkevalgt, som kinodirektør, som skribent og nå som samfunnsdebattant , blogger og podder (!) har jeg alltid lagt meg til den vane ( og sikkerhetsventil) å lese og lytte til dem jeg er dypt uenig med.
Ikke minst i politikk. Ikke minst i Arbeiderbevegelsen. Jeg leser bøker, leser aviser og sosiale media. Fra den kanten, fra de menneskene. Tidligere var man mer tilstede der det skjedde, i åpne møter, i debatt- fora, på valgmøter ol for aktivt å lytte og observere. . Nå er man hindret i denslags, mindre mobil og mer tilbaketrukket , men desto mer media- forbruker.
Viktig for meg er å prøve mine egne holdninger og meninger opp mot det som hevdes, skrives og menes av dem som jeg er rykende uenige med. Det er for å prøve mitt eget syn, mitt eget ståsted – for om det holder og bærer. Gjør det ikke det, ja så har jeg tatt feil.
Nå gjelder det å lese og lytte til personer man har respekt for. Som er tenksomme, erfarne, gjerne begavede , men som har enn ekthet og er sannferdige og ikke bare har meninger i hytt og vær. Jeg kan til og med like arroganse hvis det bare er intelligent.
Har man erfaring fra Universitet og Studentersamfunnet fra 1957 og blitt ektefelle med Minerva-kretsen , man som kristen protestant også har nære venner som var katolikker – ja så har man nok blitt preget av respekt for andres argumenter og også en interesse for nettopp annerledes standpunkt og verdisyn. Man kan nevne i fleng sentrale AP-politikere som Trond Giske, Gro Balas, Thorbjørn Jagland , Støre og Anne Holt. Gidske Anderson fra den gang da. Gro Harlem , Helge Siversten -himmel – man kan jo ikke nevne dem alle. Norske biskoper og samtidig katolske patere.
Noe man også erfarte var viktig forskjell på politikk og embetsverk. Som medlem av Oslo Bystyre fra 1971 til 1979 ble man med på å avskaffe Formannskap og innføre byregjering. Fremskrittet måtte frem.
Politikere kommer , politikere går. Men embetsverket består. Poenget er at byråkratene ikke bedriver politikk og at politikere ikke leker fagekspertisen i departementene.
Kom til å tenke på dette idag da Thorbjørn Jagland presenterte sin siste bok om sitt liv og virke i hjemlige og ikke minst europeiske politikk, som formann i Nobelkomiteen osv. Han beskriver ikke minst hvor gigantisk byråkratiet, kommunikasjonseksperter og konsulenter i de POLITISKE partier, de folkevalgte selv har blitt. Dette blandet opp mot kameraderi og inhabilitet – det har utviklet seg til en egen tungindustri – laaaangt fra folk på bakken og gateplanet , i hverdagen.
Jagland har helt rett. Dette er ødeleggende og farlig for vårt demokrati.
I morgen begaves en hedersmann i mitt egnet parti Høyre Fridtjov Clemet. Han var fra dengang da og generalsekretær for partiet i 12 år med sterk vekst og Willochregjering .Den gamle ridder av ren-holdig lojalitet og integritet , med kunnskap og visjoner , med få utvalgte medarbeidere – ikke innleide konsulenter og rådgivere fra fjerntliggende byråer – står han for en samfunnspolitisk kultur både Jagland og mange av oss etterlyser og savner. ( Der Jagland jobbet for Europa, jobbet Clemet for Norden.)
Typisk – foran meg ligger to råferske bøker – den ene av Torbjørn Røe Isaksen ( les konservativ) – den andre biografien om Gidske Anderson ( les sosialdemokrat).
Jaglands bok – kanskje. ( Det kan bli for meget.) Følg med.
.