Å VÆRE SOSIAL PÅ SKJERM OG I VIRKELIGHET.

Det går ikke en dag uten refleksjon over livet som skrivedame. Den fase  hvor man kan gå sitt eget løp uten fast arbeidskontrakt, uten jobb, som avgått, da har man storartet anledning til å dyrke egeninteressen, hobbyer og frivillighet. I tillegg til å holde kropp og hjem og familie gående pluss sørge for påfyll av kunst og kultur,  har man for egen del funnet en mening med tilværelsen i å bedrive skriverier.

Å formulere seg på trykk – bok og avis – har man en viss trening i. Den nye prosess med å delta på den digitale arena enten på blogg, Twitter eller Facebook er på mange måter en forunderlig læring ved prøving og feiling. I tillegg kommer  å beherske SMS-hilsener som i farten avkrever il-meldinger om mangt og meget, mest som påminnelser om avtaler, om seg selv og sitt. Ordbruken  er som stammespråk og urfolks ritual-tegninger.

Mitt elektroniske skriveliv går på to plan – et ytre og et indre. Først og fremst må man lære seg å beherske teknikken, kodene og så finne seg til rette rent språklig på de forskjellige plattformene. De siste dagers super-eksperter på elektroniske media vet alt om dette om forskjeller og anledninger, mål og metode. Etterhvert erfarer man for egen del -sakte og sikkert – hva man skriver, til hvem og hvordan man formulerer seg.  Antagelig blir man i sin voksenalder også her mer reflektert enn den unge, modige og entusiastiske kraft. Mye tyder på i yngre kretser at det praktiseres hoi-hvor-det-går, og man durer ivei med å mene i hytt og pine, fort og galt, privat og indiskret om alt og alle og seg selv .

Seniorer på nett – jeg er i frontlinjen her – har innebygget skepsis underveis. Mange nekter å bli med på ferden og melder seg ut og vekk..Mange kvier seg, knoter og tviler, snurper munnen, men innser nødvendigheten og taster så ivei også på de sosiale media. Men det blir mest med å hilse til og fra vellykkede barnebarn og bilder og jubelbrus fra siste elvecruise på Nilen.

Å kommentere begivenheter i fellesrommet,  komme med oppmuntrende tilrop eller avgi avsky-erklæring, stemme for eller imot gir en tilfredsstillelse til et samfunnsengasjert menneske – også  i godt voksen alder. Dette er Facebook og Twitter på sitt beste. Det forunderlige er at rent språklig trigger det formuleringsgleden på en ny måte. Spissformuleringskunsten kommer til sin rett, som den gode replikk i muntlig kommunikasjon. Men det er ikke så dumt i denne sammenheng å ha litt skepsis, litt tvil og ettertenksomhet med seg i farten. Det er fristende å smelle av en ironisk og bitende og sarkastisk melding. Skammelig nok må jeg tilstå for egen del at jeg har » slått meg selv over fingrene», innsett at jeg bidrar til å forurrense debatten og være tilnærmet infam – og jeg har strøket meg selv ut og vekk.

Blogg er derimot et lengre og mer gjennomtenkt skriveri – for de fleste. Noen lirer av seg motetanker og moteplagg, staffasje og kamuflasje, pludder og pudder. Veldig mange skriver så det gyver også om dypt seriøse temaer. Og det kan være  bra, lærerikt og viktig nok. Mange blogger blir for meget av for mye. Det blir fort ambisiøse utlegginger som om det dreier seg om byråkratiske oppdrag.

Selv blogger jeg som jeg skriver bøker – det sier noe om forfatterskapet. Og bloggene jeg selv har glede av å følge, er oppmuntrende betraktninger fra  kloke mennesker med kunnskap i bøttevis. Det er som de slipper seg løs i all sin skikkelighet mer enn i avis-spalter og  artikkeler.

Det er synd, forøvrig, at så mange lærde, erfarne samfunnsborgere i seniorstadiet IKKE deltar på de sosiale plattformer. De har erfaring og innsikt,  meninger og synspunkt ut over besteforeldre-stadiet og ferieopphold i Syden og som samtiden og samfunnsdebatten sårt burde trenger til. Men de kommer nok – dette er en overgang.

Å være sosial i VIRKELIGHETEN – i rommet, på trikken, ved restaurantbordet, i naturen som på gateplan og i teater og i vennelag – det er  å være dønn tilstede. Kommunisere og samtale, sanse og reagere der og da. Ikke sitte med skjermen, taste og sende, være et annet sted enten der foran eller der bak. Å være på plass med seg selv, vite seg trygg eller redd er forutsetning for helse i kropp og i sjel. Man må lære seg til å kjenne på egen temperatur både i hodet og sinn. Det enorme univers på mobil og internett bombarderer oss uopphørlig. Kontaktnett og vennekrets – «followers » kan man sjekke inn og ut, kontakte fritt frem til alle døgnets tider. Man tror seg aldri alene eller ensom.

Så sitter man der rundt bordet med alle de andre og er likevel i prat med verden der ute takket være skjermen mellom hendene hvor man taster og trykker, sender og chat-er.  I Stortings-salen og i teaterlokalet, konserthus og i kirke for ikke å snakke om på trikk og på gaten. Det er en snikende og skummel rastløshet og et farlig fravær fra ekte tilstedeværelse, fra sansing og refleksjon der og da.

Å ha venner på Facebook i tusentall, ikke kunne legge seg til å sove før man har kontaktet nettverk, SMS-et og twittret, ustoppelig og uopphørlig – det blir etterhvert  en besettelse, et dop og gir en avhengighet. Unge mennesker har smått begynt å diskutere seg og sitt nye rus . En ung mann på 16 år har stått frem og fortalt at han selv ble skremt av sin egen hekting på Facebook slik at han kutte seg vekk og ut for 6 måneder. Han holdt på å miste seg selv. Etter en skrekkuke med rastløshet og abstinens oppdaget han en ny nærhet til seg selv, til sin familie og omgivelsene . Selv tar jeg bevisst fri fra mobil og fra internett fordi jeg blir trett av det alt sammen og fordi jeg vil kjenne på egen avhengighet.

Vi er i halen på en tiger. Vi kan aldri få ånden tilbake på flasken. Denne nye digitale verden er OGSÅ en fantastisk rikdom av kunnskap og informasjon og kontakt mellom mennesker. Vi er heldige vi som behersker dette univers – vi som har ressurser til å sjeldne mellom skitt og kanel, til å delta, sortere og for all del – ta hvileskjær, tenketid og pusteøvelser.

De sosiale media krever personlig kildesortering  både av vennekrets og tidsbruk, av inputs og  kanalvalg, av ord og av mening.  » Skitt er skitt om enn pr. satelitt! » sa en svensk mediaforsker da de første globale senderne kom med film på alle kanaler. Å trykke på taster, lese på små og store skjermer kan aldri erstatte en hånd på pannen eller små,små ord av kjærlighet  – der og da, her og nå!