Mine besteforeldre med sine 6 barn innvandret til Norge på tidlig 1900-tallet. Fra Sverige. Bestefar var garver, og da det ble for mange garverier i Dalarne, måtte han søke seg til Norge for å sikre levebrød til sin familie. Her fikk han sitt eget stykke industriforetak – garvet skinn og lær av store huder.
Deres hjem ved grensen forble et stykke Sverige. Besteforeldrene mine snakket svensk hele livet. Det ble feiret svensk jul og påske, Valborgmesse og Midtsommer. Bestefar hadde lodd i svensk pengelotteri , der var familiens husorkester med mest svensk folkemusikk, Evert Taube og Bellman . Sannelig gikk også klokkene etter svensk sommertid.
Under siste verdenskrig var familien like fullt norske helpatrioter og drev illegalt arbeid. På alle måter var de lojale mot det Norge de tilhørte i arbeid og virke livet ut.
Jeg er følgelig datter av en innvandrer. Jeg har hatt en oppvekst og en barndom med sterk tilknytning til mitt svenske opphav. Jeg har en gul/blå rand i ryggmargen .
I hele mitt voksenliv har jeg fulgt tett svensk politikk og svensk kulturliv, særlig folkemusikk hvor kjente Moræus-navn står på plakaten. Jeg leser daglig mine svenske nettaviser og ser daglig svensk TV. Jeg leser svensk litteratur, jeg er nyfiken på alt som skjer i det moderne Sverige. Samtidig elsker jeg som alle nordmenn å kunne slå svenskene i all idrett.
Det sies at vi er blodsbrødre – svenskene er lydige mot makten, vi er opprørske. De er mye mer systematiske og gjennomfører alt og slår oss ofte på oppløpssiden. Vi er som Askeladden – går det så går det. Men svenskene trenger oss for å lære seg å bli mer lekne og ruskete. Vi trenger dem til å lære oss å stå løpet, bli grundigere og ryddigere.
Det er ganske uhørt å sammenligne min situasjon med de tusener av nordmenn som har opphav og slekt fra fjernere himmelstrøk, med helt ulik verdensanskuelse og kultur og tradisjon. Og som mer eller mindre har tilegnet seg alt som norsk er og som har tilført et mangfold av impulser og satt sitt preg på det moderne norske samfunn.
Når debatten går – og det gjør den ustoppelig – om hvordan det er å være norsk med røtter som er veldig utenlandske og annerledes – ja, så leker jeg med min egen beskjedne bakgrunn i en slik sammenheng . For den er jo nesten latterlig .
Men dog. Det er en rikdom å ha 2 fedreland med 2 kulturer! Norge og mitt lange liv som bofast her, med norsk morsslekt og egen helnorske familie, yrkesliv og karriere blir på et vis utvidet og større med den svenske kulturen man selv bekjenner seg til og kan kjenner seg hjemme i.
Vi reiser og farter i den ganske verden. Vår ungdom er urbane og globale og finner seg til rette i USA som i Australia og Sør Afrika. Men hvor hører man hjemme? Er man norsk der i utlendighet? Man kan undres .
Jeg er norsk og nordisk i hvert fall. Og lett å ønske seg Kalmarunionen innimellom.