Sissel Wold ble intervjuet der hun stod i påvente av rettsaken om A.B.Breivik i Oslo Tinghus. Hun var der som fri person uten oppdrag som journalist. Hun ble spurt om hvorfor hun så ønsket å overvære begivenheten. Hennes svar var » Jeg er nyskjerrig av natur. Jeg vil være der det skjer. » Nå var det andre grunner også som denne kompetente kommentatoren ga uttrykk for. Hun hadde vært på Utøya dagen før det grusomme skjedde. Hun kjente flere av de sterkt berørte.
Jeg merket meg dette utsagn om å være der det skjer. Noen av oss er slik skapt eller blitt slik at vi vil være i tiden, følge med i fellesrommet, leve i samtid og fellesskap.
Nyskjerrighet er et ord med negativ valør. Jeg husker ordfører Rolf Stranger som engang sa at nyskjerrige folk var det værste han visste. Han mente da mennesker som titter inn i andres tilværelse. Vitebegjær er et riktigere uttrykk for å ville vite mer, se inn i det der foran, kjenne på pulsen det som skjer der og da.
Man behøver ikke være journalist og presseperson for å ha denne form for nyskjerrighet. Noen av oss andre kan ha vært kinoledere f. eks., hvor man i et helt liv har levet med fingeren på strengen, fulgt tidsånd og trender og sett alt av ny film fra alle kanter av verden, mest fra vår egen, forøvrig. Kultur og underholdnings-engasjerte mennesker har evner og vibrasjoner i den retning.
Politikere bør ha mye av det samme hvis de skal kunne lede by og land inn i en bedre fremtid. De bør helst være i forkant, skape en bedre verden med visjoner og perspektiver, samtidig med å nødvendigvis ha begge ben plantet i dagen idag og leve med mennesker av vår tid.
Selvfølgelig skal man eldes med verdighet og ikke løpe vettet av seg for å være trendy og evig ung. Men å kunne kombinere et tidsperspektiv, en erfaringskurve og et reflektert sinn opp mot alt som er nytt, alt som skjer, tidsånd og rå-aktuelle begivenheter – se det er en voldsom utfordring for et modent og godt voksent menneske.
Vi kjenner lett at vi er i halen på en tiger. Hoi hvor det går! Verden dundrer mot oss og med oss. Nyhetsbildet tar ingen time-out. Teknologien knar oss ned i knestående – vi som gjerne vil ta en refleksjon eller to underveis, vi blir bare kastet ut av sentrifugalkraften.
Det er fristende å trekke seg tilbake til skogens ro, havets bulder og vidda’s horisont. Vi kan lese biografier om fortidens store kvinner og menn. Vi kan nok engang lese vår Hamsun og lytte til Mozart som er evig skjønn. Vi kan overlate alt det farlige og ukjente til de unge. Nå er det vår tid til kos og trygg pensjon. Vi sier til oss selv at det fortjener vi.
Selv kan jeg ikke dy meg. Jeg må ha aviser på trammen. Jeg er profesjonell TV-seer og radiolytter. Jeg følger med i bok og film, sport og spetakkel. Jeg har alltid antennene ute for å sanse hva som skjer hvor og når. Store og små begivenheter i inn og utland – jeg våkner hver dag for nyskjerrig å få vite . Vel kan man for en uke eller to flytte seg til stillhet og fjern avstand, men bare for spent å vende tilbake til det spennende , virkelige livet.
En av mine favorittfilmer er ALLE ÅRETS DAGER , en fransk film fra 1991 av Alain Corneau. Den handler om to musikere på 17hundre-tallet som gikk hver sin vei som kunstnere. Den ene dypdykket i sin musikk, forsaket alt og det meste for å vie hele sitt liv til kunsten. Den andre solgte seg for alt det var verd til samtid, til ytre glans og berømmelse, ble hoffmusiker og et ikon . Hvem nådde lengst i faget, hvem ble lykkeligst i livet? Hvem realiserte sitt egentlige jeg?
Slik kan mange av oss kjenne oss igjen. Noen blir forskere og spesialister, best på sitt område hvor man forvalter sine kunnskaper i kontemplasjon og grundighet. Noen skummer på overflaten, er der det skjer, rastløst følger med tiden , er nyfikne på alt som nytt er. Og bruker sine evner som i en vid vifteform.
Antagelig kommer det ann på temperament og legning hvordan man lever sitt liv og bruker sine evner. Kanskje er det tilfeldigheter og flaks ved veivalgene man tar. Olav Duun sier at livet kommer på som når man ror en båt – bakfra.
I filmen ALLE ÅRETS DAGER får vi ikke det endelige svar. Men som i all god kunst; det holdes opp et speil. Der kan vi se hvem vi er – kanskje ?! – selv i år 2011.