Hver dag får jeg lyst til å mene noe om kinodrift både hist og her, særlig her. Etter å ha levet et helt yrkesliv hvor jeg på innpust og utpust åndet for å løfte opp respekt både kino som kultur og film som kunst hver bidige dag, er det ikke mulig å slutte å bry seg, engasjere seg og notere hva som skjer med og omkring den virksomheten man i årevis hadde gitt sitt hjerteblod for.
Man ville så gjerne fortsatt kunne gitt råd og dåd. Utallige media-henvendelser har kommet hvor man har blitt anmodet om å gi kommentarer til beslutninger som etterkommere har tatt. Kinobedriften er en pulserende institusjon i byens underholdningsliv og også en kulturinstitusjon hvor film som kunstart fortsatt har sitt unike møte med publikum.
Men jeg har avstått fra å forlenge min kinoadministrerende karriere med å mene i hytt og pine om dagens bedriftsvirksomhet. Med noen få unntak, riktignok, men da i ganske korte fyndord som oppmuntrende tilrop eller som trussel – alt ettersom. I 99% har jeg ved invitasjonen bare beklaget og sendt stafettpinnen videre til aktuelle og yngre aktører på banen.
Men det klør i tastefingeren for å både skrive aviskronikk og blogg, og i det hele tatt smelle til når noe kjennes feil og tilnærmet katastrofe med dagens kinodrift. . Eller kunne grundig og skikkelig gi av sin kompetanse og årelang erfaring for å hjelpe til med fremgang og hell for kino og film i både rike og land.
Når jeg nå leser tidligere forsvarssjefer knalle til mot styresmakter og øvrige ansvarlige, finner jeg det ganske underlig. Vel diskuterer man virksomhet fra varslere i vårt samfunn som i fremmede riker og land. Vel trenger landets ledere alle de gode råd man kan få for å styre og stelle med oss alle. Men på meg virker det ofte som en vendetta, som et kny fra hornet på veggen, som etterpåklokskap at man offentlig går ut med faglige forsinkede råd og dåd når man ikke lengre sitter i sjefsstolen.
For all del – ytringsfrihet og åpen diskusjon, ansvarlig og kompetent meningsutveksling er et gode i et demokrati, ja, en forutsetning. Naturligvis.
Men det er en individuell balanse-gang her hos enhver deltager som etter å ha forlatt sin arbeidsplass, fortsetter å kritisere og debattere beslutningsprosessen på jobben. Noen behersker dette og bidrar med stor energi. Noen avstår, noen vegrer seg i det lengste, men kan av samvittighetsgrunner ikke holde tett. Hvor grensen går for offentlig deltagelse i debattrommet, er opp til den enkelte av oss. Her er vi rett og slett forskjellige mennesker.
Og når sant skal sies – noen samfunnsområder er dramatisk viktigere enn andre. Ansvar og plikter likeså – også etter avgangsdato og aldersgrense.