Mitt liv som foredragsholder tar seg mot slutten. I flere sesonger og år har jeg reist land og strand og foredratt fra små og litt større talerstoler. Jeg har flydd og toget, busset og privatkjørt. Stått tidlig opp og kommet sent i hus. Det har gitt meg påfyll av kunnskap om rike og land, folk og fe. Ildsjeler og tapre krigere for Den Gode Sak har møtt meg og klappet opp mot meg sammen med en mer eller mindre flokk av gode mennesker i godt voksen alder. Mest kvinnfolk med noen spredte menn der bak, forøvrig.
Som avgått kinodame var tema en god sesong eller flere helst kinokultur og filmkunst. Det ble det mye ettersnakk og debatt omkring, der og da. Ivrige og livlige tilhørerne hadde utfordrende spørsmål om norsk film, om vold og sex, om sensur, om lyd, ikke minst. Og om hvorfor man ikke lengre fikk se sine favorittfilmer fra dengang da på kino lengre. Og hvorfor det var det var så mye reklame. Og hvorfor så mange ikke kunne oppføre seg. Særlig de unge – selvfølgelig!
Jeg stortrivdes med å forlenge mitt yrkesliv en stakket stund – som foredragsholder. Jeg kunne øse av 25 års kompetanse. Men allerede da fikk jeg kjenne på problemet med å ta meg betalt. Som kinodame tok jeg meg aldri betalt da foredrag og debatt var en del av jobben, naturlig nok.
Som ledd i et forfatterskap hvor jeg på 4 år hadde skrevet 4 bøker mest om hvor morsomt det er å være gammel, ble jeg etterspurt som kåsør, munter senior, som rabulist i godt voksen alder, og ikke minst som Internett-bruker og styreformann i Seniornett. Jeg sloss i skrift og tale for at Den Tredje Alder skulle være deltagende, ansvarlige, forpliktende samfunnsborgere . Jeg presenterte dermed bøkene mine, men var så ynkelig at jeg sjelden tok med meg en bunke for salg. Det var bokhandlernes jobb, mente jeg.
Sesong for møtevirksomhet i Norge er enten mellom februar/tidlig mai eller september/ november. Nå snakker vi om frivillige organisasjoner, klubber og akademier – ikke om det yrende næringsliv. Eller tungindustrien av sport og underholdning. Dette lavmælte klubbliv fører til en hektisk innsats for hektiske styremedlemmer som skal hanke inn de av oss som er ønsket, som tilhører en «livet-etter-døden»- divisjon av erfaren voksenhet og som nå lever (som meg) av å nettopp foredra, skrive artikler og kronikker, kanskje en bok, og ikke minst er på sosiale medier. Fordi vi i den sammenheng er som pionerer å betrakte, kan vi inviteres til å stimulere, lære og lede pensjonister inn i fristelse. Og er en smule etterspurte.
Vel, uansett er det for meg en vrien utfordring å måtte ta meg betalt. Da jeg startet opp som ikke-yrkes-kino-dame med denne kulturelle skrive/mene/foredrags-tilværelsen ble det et fundamentalt spørsmål for meg; hva skal jeg ta i honorar? Hvor mye er jeg verd?
Jeg spurte erfarne folk som Kåre Willoch. Han sa at hvis jeg fikk oppdrag fra folk som hadde penger ( næringsliv, kommersielle krefter etc ) kunne jeg klemme til med opptil flere tusen. Hvis forespørselen kom fra ( sympatiske) frivillige organisasjoner måtte jeg være langt mer beskjeden. Antagelig et godt råd, men i mitt tilfelle var jeg bare etterspurt av noen som nettopp hadde dårlig råd. Det stod mellom å være kommersiell og usympatisk eller vennlig beskjeden og kanskje dermed ønsket.
Nå har jeg reist over fjell og dal, stått opp i otta, ta meg til Gardemoen, landet, kjørt, hils og talt og gitt jernet for så på ettermiddag fly meg hjem og tatt kvelden. Eller med egen bil og uten GPS famlet meg frem i dagslys for så å fare etter utført oppdrag, mot hovedstaden i sen kveld. For alt dette har jeg ligget på en tariff på 2000,- kr – noen få ganger har jeg blitt velsignet med 3 tusen. ( Og i tillegg en diger blomsterbukett som skal fraktes med på fly og tog og bil som om jeg var en pyntet brud.!)
Man sender aldri bud etter en rørlegger som bruker halve dagen for en slik betaling. Selv har jeg kompetanse, jeg har gjort hjemmelekse, jeg gir min energi og leverer – og får altså en sølle sum i lønn. Jeg begynner å gå lei.
Ikke at jeg igrunnen teller så meget pengene som jeg reagerer på holdningene som ligger bak . At vi som er avgått, som er ikke lengre yrkesaktive og kalles pensjonister, nok bør være dypt taknemlige for at vi blir spurt.! Da jeg leverte kjøreregning for bruk av egen bil og bomavgifter – etter Statens takster må vite, ja så måtte dette styrebehandles fordi jeg da ble veldig dyr og kom med reiseregning på mer enn honnør togbillett i tillegg til honoraret.
Så nå er jeg tilbake som gammel, gretten kjerring. Som bok ble det mye morro. Kanskje burde jeg nå skrive om sinna-kjerringa. Det kunne sikkert hjelpe på humøret i hvert fall.