Det har blitt mange juler å se tilbake på. I familiesammenheng selvsagt med generasjoner, med barn og foreldre, slekt og venner. Men også jul i forhold til samfunnet rundt, med krig og etterkrigstiden, knapphet og fremfor alt vekst og fremgang. Lenge har vi ment at alt har gått oppover og fremover. Selv i disse urolig tider med kriser og kaos, klimaskrekk og gru – så koker førjulstiden over av handel og vandel og overaktiv uteliv. Og visstnok reiseliv – i følge helsider med turistreklame
Vi feirer julen før jul. Det er ikke den syklubb som ikke har julebord. Alle har smakt på alle juletradisjon av mat.
Og konsertlivet og også teaterscener har forestillinger med julemusikk, mer eller mindre seriøs. Det synges og spilles, og turnélivet for de fremste artister er fulltegnet og travle.
Det er jo mørketid. Ikke rart at vi nordmenn tenner alle lys i alle gater og på balkonger, julestjerne i vinduer og pyntet trær i hagene. Bysentra har pariserhjul og strålende markedsgater med boder og bord som tilbyr ikke bare nisser og pynt og fjas, men julegodt og snadder for store og små. Hoi hvor det går.
Selv hadde jeg mange travle jule-yrkes-år med kombinasjon av mann og barn, selvsagt og innebygget husmor-arv med bakst av 7 slag og – hjelpe meg – hjemmelaget leverpostei! Uten mor stanser julen.
På mitt travleste husker jeg at jeg så frem til pensjon hvor jeg kunne sitte på benken i advent og ha all tid til å se stressede mennesker . Nå har jeg all tid i verden og savner travelheten!
Adventstiden skal jo handle om å forberede Jesu komme. Vi tenner lilla lys, åpner kalenderluker – men så farer vi i vei med innkjøp og som nevnt- sosiale arrangement og ganske ellevilt uteliv.
I vår hysteriske verden burde vi kanskje bruke adventstiden til mer stillhet og ro. Nettopp når det er korte dagslysdager ute., kunne vi tenne tidlig innelys, tenne på peisen og være mer stille og undre oss. En fin skikk er å skrive julebrev. For hånden, finne konvolutt, frimerke og postkasse.(?).Det gjør vi ikke lengre, vi er digitale, må vite.
Omsider kommer julaften, og da blir alt stille og stopp. Norsk jul er familiejul . Den er privat . Alle konsertene er slutt, nå skjer intet. Ski og snø og skøytebaner, men det sosiale fellesrom er privatpraktiserende . Det bygges opp mot nyttårsaften- den deler vi med kongehus og til og med naboskap.
Men så er det januar. Da skulle men trenge juleselskap og forestillinger og konserter. ‘Men nei – det er januar som aldri tar slutt. Den lengste måneden i året, den mørkeste også. Og med slunken pengepung.
Vi tar tilbake advent. Som den stille måned. Vi kan pusle og lese og pakke pakker til dem vi er glad i. En god test på hvor stressede vi er, er å notere hvor godt vi leser. Nå hele siden bare glir forbi og vi ikke tar tatt inn et sløyva ord – da er det fare på ferde.
Skal jeg være ærlig tror jeg kanskje det ikke nytter å trekke i stress- snoren. Vi er på rastløs leting eller trygghet og dyp glede..Nyhetsbildet dundrer mot oss – vi plikter å ta del i verdens redsel og gru. Som om det hjelper å julestresse.
Så det får bli med hva den enkelte av oss føler for. Eller har krefter til. Et godt råd er å løfte blikket og tenke på andre enn seg selv.
Avtale? God advent uansett.