Å STIKKE HODET I DUSJEN.

Vi får vite for meget. I 1851 grunnlag Paul Julius Reuter sitt internasjonale nyhetsbyrå REUTERS. Den begivenheten er å sammenligne med boktrykkerkunsten. Det var året det skjedde. Fra da av er kloden blitt oss alle, – vi og hele verden får informasjon om alt og alle og det hele tiden, døgnet rundt, uopphørlig. NÅ !

Tidligere kunne vi hjemme plukke opp avisene på trammen og ta radionytt på luften inntil ettermiddagsavisen kom og nyhetene strammet seg inn mot kveldssendinger som vi alle fulgte samtidig. I mellomtiden var vi på jobb og på skole og hørte fiskerimelding og været. Nå skjer det med oss og mot oss noe skjebnesvangert og avgjørende og viktig USTOPPELIG . Det tar aldri pauser , det blir aldri stille, verken fra hjemlige trakter eller i Hviterussland. Og enda verre – det kommer sleggekast med nyheter fra sport og spill og larm og leven. Fjas og fant .OGSÅ.

Som samfunnsengasjert og aktiv medborger i et langt liv begynner jeg å kjenne at det blir for meget for meg. Nyhetene på P2 – kombinert med Aftenposten dundrer mot meg allerede før morgenkaffen er kald. Lenge holder jeg det gående, lytter og leser inntil jeg tenker – uro i Mosambik får de greie seg uten meg. Klassekampen – en favorittavis – blar jeg meg mot kultursidene før jeg kjenner at jeg leser hva jeg leser. Resten tenker jeg å ta for meg i ettermiddag. Det skjer jo ikke!

I «kontortiden» ved MACen fortsetter trangen til å følge med, vite hva som skjer – det handler jo om å være i dagen, i livet . Samtlige norske nettaviser og alltid også svenske og danske nyheter skanner jeg nedover på skjermen min. Plutselig kan det slå inn – hvor meget leser jeg egentlig? Hva er det med konsentrasjonen og informasjonen ? Blir det husket eller er det flimmer?

Mellom hendene har vi meldinger. Sleggekast med beskjeder fra nære og fjerne og uvesentlige og livsviktige. Vi holder kloden mellom hendene! Vi har mobilen som kroppsdel.

Snakker vi om klaustrofobi? Om eksistensiell krise?

Antagelig. Som altfor voksen og altfor våken tar jeg nå til vettet. Jeg går i dusjen med hjernen, jeg søker hvile i hodet.

Et gammelt og godt knep er å ta seg en tur i skog og mark. Alle som har bein og rygg og kropp kan jogge. ( I tidligere tider var det aldri noen som jogget. De tok en løpetur.) Det klarner og letter på tanke og sinn. Det virker virkelig.

Selv går jeg mot boken. Lydbok eller Kindle eller den tunge, nye og aktuelle som selvfølgelig alltid ligger der foran meg. Jeg rett og slett forlater meg selv, min verden og møter en annen og de andre. Eller jeg fyller hjemmet ( eller bilen) med musikk. Bare sitter stille, helt stille. Jeg gjenerobrer mitt univers – der jeg hører hjemme.

Vi kan trene muskler og passe på helsen og på kosten. Det sies vi må trene hjernen med sudoku og kryssord. Vel vel… rett nok.

Det er november. Måneden er undervurdert. November er melankoli. November er årets blå time. Og hjernen trenger stillhet – november-stillhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *