Når vinteren er slem og tvinger oss til et inneliv , gjelder det å sette seg selv i meningsfyllt arbeid. Å vaske vegger og tak er over evne både 1 og 2. Vindusvask er mannfolkarbeid. Men man kan åpne skapdører og ta for seg finere kledevarer (undertøy) og endelig der lage et system, ikke bare hive inn hulter til bulter. Slik syssel kan ta en dag eller to, men kjennes ikke spesielt innholdsrikt. Men det ble faktisk gjennomført.
I mitt hjem har jeg tusenvis av foto fra levet liv – og det er laaaangt og rikt. Leser idag at Odd Nerdum har samlet alle sine verk i et stort galleri i Stavern. Uten overhode å sammenligne hans skaperverk med mine amatørfotografier – så er det et fellesanliggende her. Jeg har etterkommere – slekt – som ville ( eller burde) sette pris på å arve denne dokumentasjon fra et livet liv. Pluss mengder av foto fra forfedres levde liv .Folk vi sikkert strømme til Odd Nerdums kunstneriske og enestående virke. Hans kunst er jo en kulturskatt , må vite.
Hva gjelder mine nærmeste, og mine etterlatenskaper av fotografier – er jeg derimot i sterk tvil. Om interesse og oppslutning. Men det slo inn i meg at jeg for egen del ville ha glede av å kjenne på den rikdom og erfaring jeg hadde vært og er velsignet gjennom 85 år – dokumentert i tusenvis av bilder. Så jeg startet opp med de beste intensjoner.
Nå må det umiddelbart sies at biledene ligger i hylle på hylle, mappe på mappe, esker på esker. En liten brøkdel er et slags system med tekst og dato og navn på de avbildede .I pene bøker for denslags . Men i hovedsak er det fullstendig rot , rett og slett kaotisk.
Men nå skulle det i hvert fall ryddes i et overordnet system . Var planen.
Vi har jo alle vårt private skattkammer av bilder fra familelivet, Slekt følger slekters gang – også på bilder. Det er bevegende og muntert å få ta dette frem.
Men så har man levet et offentlig liv. Etter 25 år som kinodame har jeg liggende tusenvis arv bilder fra premierer og derfor verdensberømt- heter i filmens verden – tatt der og da – I Cannes og Berlin , London og Moskva, LOs Angeles og Haugesund og her hjemme – tatt av ikke minst Sigurd Hetland – velsignet være, men også i farta av kamerafolk med linser og utstyr i orden. Og meg tilsendt.
I politikk som har vært en arena for enkefruen og høyredamen , har det vært begivenheter i fest som i hverdag hvor store navn i nær historie er avbildet i upretensiøse settinger, helt uoffisielt .Og altså meg tilsendt – de også. Dette er mest muntert, men veldig vemodig.
For her kommer poenget. Det gjorde meg rik og lykkelig å skue inn i mitt privatliv med barn og barn, forelder og besteforeldre, og for all del ektelivet sammen med ektemann , men også med de beste venner. Oh jubel og lykke. ! Jeg satt og holdt bildene i hendene, slurpet i meg meningen med livet. Jeg startet med å sortere og hive for det var massevis av like varianter.
Men så ble det vanskelig med bildene fra voksenlivet mitt. Fra vennegjeng, fra kinoårene, fra det politiske liv,
For alle var jo døde! De er borte, De er ikke her mer! Noen få er tilbake, men tap av kjære ble for mange. Man skulle tro at nettopp derfor var dypdykk i fotografi- skatten så berikende og verdifullt .
Det et ble rett og slett for sterkt. Det gikk for dypt. Det ble mer enn sorgtungt og melankolsk . Jeg ga opp.
Nå ligger de fortsatt hulter til bulter. Barna får overta og gjøre hva de vil. Opp til dem. Fremtiden består jo i en digital atmosfære – antagelig rensligere og enklere å søke seg igjennom.
Georg Apenes – en av mine nærmeste og beste venner – han sendte alt sitt til Riksarkivet. Visstnok.
Nok om det.