Takk og lov for at man lærte hvordan man måtte kjede seg. Det har kommet godt med!
Vi som har vokst opp under en hel verdenskrig, vokst opp med en eneste statsminister som alltid het Gerhardsen, som bare har hatt radio og knapt nok det, som måtte dele til søndagsmiddag 1 hel kylling med far og mor og søster, som hadde kaniner i bakgården, som bare drakk rødvin til jul, – vi kjedet oss glugg både i helgene og i ferien.
Det het ikke helg, for øvrig, det het søndag, kun søndag. For lørdag var hverdag og arbeidsdag og skoledag og butikk og bank-dag. Helgebegrepet ble brukt når det var (kristen) høytid over flere dager som jul og påske og pinse og kristi himmelfart. Når man innførte lørdagsfri og stengte butikker og skoler, ble det helg. Som om det hadde noe hellig over seg. Snarere tvert imot.
Når det ble helg, så skulle man oppleve noe spennende. Helst tur i skog og mark. Helst tur på hytta! som om man hadde det. Biltur ble det etter hvert når pappa hadde råd til bil. Da dro man på biltur. Vi dro til besteforeldre. Eller til Fornebu flyplass for å se på pent folk som skulle fly, mest til utlandet. Vi tok bilen til Svinesund – ikke lengre. Det var eksotisk nok. Etter Svinesund var det venstrekjøring, og vi måtte ha pass! Da ble det liksom utenlandstur og dermed ramme alvor. Siden det var bare søndagstur, lot vi det vente til en annen gang.
Så det var ikke så veldig spennende, egentlig. Vi barn kjedet oss på biltur – den gang som i dag. Skjønt nå har man små skjermer mellom hendene og foran på sete-ryggen. Man kan se filmer, må vite. Vi hadde bok. Og ellers så vi ut og på veien. Det var ikke spennende.
Ferien varte i ukesvis, men siden vi ikke hadde feriested, men måtte være hjemme, kjedet vi oss grenseløst. Men vi lærte oss noen knep – vi lekte at vi dro langt av sted, på utflukt, og det til nærmeste park i byen hvor det var et basseng med fontene hvor vi kunne kombinere å svømme flatt, vasse og ta en slags dusj. Vi hadde med pledd og smørbrødboks og saft.
Vi bodde, rett og slett, i hagen og huset når vi hadde sommerferie. I dag bor ikke folk i hjemmene sine om sommeren. Riktignok har de terrasse og hage og plen og blomster og trær, men de bor ikke der. De bor ved fjorden, i båten, på fjellet, i Syden.
Vi lærte oss knepene også hjemme ved å spise måltidene utendørs. Det var tilnærmet eksotisk. Vi fikk sysle med bærbuskeplukk og morellhøsting, etter hvert eple,pære, plommesanking. Foreldrene ga oss barn slike plikter, vi måtte jobbe både i blomsterbutikken vår og i heimen. Skulle vi ha råd til hus og hjem, mat og klær, saker og ting, for ikke å snakke om fest og moro, reise og fri – ja, så måtte pengene først INN før de eventuelt skulle UT.
Tiden stod stille, veldig stille, i ukesvis når det var sommer og ferietid.. Når man var ung og barn, var det kjedelig, rett og slett. Men vi måtte lære oss at livet også kunne være grenseløst kjedelig.
Vi ble også oppdratt til som barn å bli med på voksenlivet i kirke, kunst og kultur og sosialt liv. Konserter og maleriutstillinger, middags-selskaper og familiebegivenheter. Vi måtte holde ut, lære oss å sitte stille og være stille – lenge – til det tok slutt.
Takk og lov – jeg ble født med en gave og fikk i arv å være nysjerrig, våken og interessert. Det reddet meg som barn og ung i en oppvekst som var begrenset i sted og materielle omgivelser og påfyll. Det ga også en ballast av erfaring, minner, forankring og verdier. Jeg lærte å kjede meg til selve livet.
Barn er selvsagt også i disse tider født nyskjerrige, våkne og vitebegjærlige. Men de lærer aldri å kjede seg. De bombarderes med inntrykk og stimuli, verden legges til rette for dem på deres premisser i deres alder til enhver tid. De er ikke på opplæring, de må ikke tilpasse seg, til tar rommet fra første dag. Og beholder det.
Oppdragelse er vanskelige greier. Det er for eksperter, ikke for tilårskomne bestemødre.
Shirley MacLain har skrevet at man skal kjede seg 2 timer hver dag for å være kreativ. Det tror jeg henne på.
Livet har sine stunder og sine perioder hvor man som veldig voksen bare må stirre inn i kjedsomhet, alenehet, mørke og tomhet. Da er det godt å hente frem knepene man har lært seg fra barnsben av.
Eller kanskje rett og slett lese en god bok. Da er man aldri alene. Og ikke er det kjedelig heller.