Inger Merete Hobbelstads tykke bok ligger på lesepute i fanget mitt. Den er på over 600 sider og er tung. Egentlig liker jeg tynne bøker , ikke bare fordi de er lettere å holde i hånden, men også fordi en tynn bok blir garantert mer lest. Ulempen med tynn bok er at man ikke finner den igjen i bokhyllen.
Tykk bok, derimot – den ryggen ser du! Men jubel og takk – en tykk bok som fenger og holder deg lesende – det er som å ha en venn på besøk og som venter der hjemme i godstolen og som man håper aldri tar slutt.
I alle mine voksne år har jeg hatt en beundring for den engelske dronning Elizabeth. Antagelig fordi hun er et pliktmenneske. Jeg liker mennesker som ikke svikter, som er trofaste og er dedikerte til et løfte, et kall – en plikt. Dessuten har hun alltid virket korrekt i tøyet, ujålete og ekte. At hun kler seg i sterke farger, er fordi hun mener hun må synes. Det er også en plikt når hun jo skal for tusener av skuelystne som kommer for å hilse og hylle en slank og vever kvinne – hun må fange blikkene med sin hatt og sitt vakre antrekk.
Som dronning er hun jo hustru og mor, svigermor og bestemor. Hun må ha autoritet på settet samtidig som hun skal være kjær og nær og tjenende medmenneske. for dem hun er glad i. En sterk og egenrådig ektemann som må gå 3 skritt bak, en reisende mor som må besøke land og riker, en svigermor som forventer innordning til hundreårige tradisjoner, en bestemor som uansett er dronning døgnets 24 timer- Dronning Elizabeth har min dype beundring, men også min nyfikenhet, min søken etter identifikasjon og ikke minst min evige interesse for historie, politikk og samtid.
Boken heter nemlig ÅRENE med den kvinnelige engelske monark gjennom tidenes lengste regjeringstid. Disse årene er jo mine egne år. Jeg leser om min tid på jord gjennom dronningens levende, historiske innsats både som overhodet, men også som kvinne. Som en jeg må og vil og har forholdt meg til.
Inger Helene Hobbelstad imponerer. Først og fremst for sin rike og vide kunnskap. Hva hun kan dokumentere av samtidshistorie ! om statsministre, politikere, om kunstnere, om de største kongelige begivenheter – og de små også, -om den vrimmel av familierelasjoner i sorg og glede i den kongelige hverdag ( hva nå det betyr), om venner og tilhørige. For ikke å snakke om statsoverhoder fra all verdens land, om reiser og besøk.
Jeg gir meg over. Vel har jeg kjent forfatterinnen gjennom Dagbladet, på Tv- ruten, gjennom film/kino-kommentarer, men også med en usedvanlig interessant Shakespeare-ekspert. Men jeg har blitt overveldet over hvor tungtveiende boken om årene med dronningen er blitt som historisk dokumentasjon.
Kanskje er det fordi den er så forførende lett-skrevet at den nå innledningsvis er kommet i skyggen av arbeiderbevegelsens kronprins Reiulf Steen,s tunge skjebne og kraftinnsatsen til Bohmann-Larsen om vår egen monark Kong Haakon.
Men skrivefryd gir lesefryd. Inger Helene Hobbelstad har fått denne formulerings-gaven. Hun har ikke bare en lett og elegant penn. Hun smitter oss lesere med sin egen lyst til ordlek og rampete språklige karakteristikker av tunge historiske aktører. Hun har dette som Arne Hestenes benevnte » journalistisk brunst» .
I disse november-dager hvor verden ikke er seg lik, med trump, med nød og krig, et Storbrittania som sprekker, om NAV, om politikere som ikke holder og leder – da er det så velsignet å ha Dronning Elizabeth som gjest i hjemmet. Hun venter på meg. Hun varer ( 94 år!) – også fordi denne boken er stor og tykk og veldig god.
Løp og kjøp.