17.MAI TOGET – DET ER MONARKI.

I 1974 var jeg først i barnetoget foran Slottet 17.mai. Som formann i komiteen . Stort øyeblikk i livet – uforglemmelig.

I 2024 fulgt jeg nok en gang barnetoget minutt for minutt på NRK tv på stor hjemmeskjerm . Slik blir det i alderdommen.

Foran slottet går en strøm av barne -ansikter. Det går og går. Man ser det som en flod. Rørende udisiplinerte ban og ungdom , bortsett fra de stolte elever som har ansvar for skole-fanen og skal også holde i dusken. Samt senke fanen når de hilser til Kongen og hans familie. der oppe.

Det er korpsene og skolefanen som fengsler blikket, for strømmen av barn blir bare et eneste jublende timelangt skue. Man ser ingen , men alle. Særlig når man selv er langt forbi å se etter egne kjente småfolk. ( Man drar jo kjensel på lærere og lektorer, da)

Noen skolebarn har aldri gått i det toget foran Slottet før. De er førstegangsparaderende.

I år ble jeg plutselig slott av nettopp disse helt små elevene som gikk med vidåpne øyne .Spent begynte det store strekket og øyeblikk hvor de sulle gå forbi selve slottsbalkongen og veive med flagget opp mot søylene hvor Kongen og den kongelig familie de jo visste var der. Nettopp der. De unge elevene så selvfølgelig ikke noe annet enn en stor slotts fasade og høy oppe noen veldige søyler. Nede på bakken ser men jo ikke et menneske der opp. Men de vet!

Monarkiet er rett og slett 17. mai hvor en majestet – nå ( eldre ) Kong Harald sitter på slottsbalkongen. Men der sitter for nordmenn samtidig også Kong Haakon 7. og Kong Olav 5.

Når barnetoget i 3 timer 17. mai hvert år , hyller en konge , en mann i sort antrekk og flosshatt,( ikke krone) som de ikke kan se engang, men som de vet er der – så er det en tradisjon, en arv, en konstitusjon. Og tusen barneansikt ser opp til noen der oppe med et blikk av glede og stor strålende undring.

Det er i disse dager med stor frimodighet mange har meninger om monarki og republikk . Patetisk med skap-republikkanere som nå popper opp og sier» jeg har alltid vært for republikk…» og aldri hevet røsten.

En ting må være klart – en president i en republikk om er valgt og som kommer og går kan aldri bære i seg den tradisjon som overnevnte fenomen er et bilde på.

Til ettertanke. Måtte bare nevne det.