Takk – begge deler. Skjønt kanskje mest det første. Barnas dag – så derfor. Media fulldekker Nasjonaldagen vår – ikke minst fra Oslo – hvor NRK og TV2 kappes om å ha de mest gøyale påfunn innimellom den storslåtte reportasje fra selveste barnetoget med faner og flagg og korps. Og hvor de kongeliges tilstedeværelse på Slottsaltanen naturligvis blir vist oss uopphørlig.
Øverst på Karl Johan bort i svingen har NRK en slags stasjon hvor gjester og kommer og går for å kommentere festdagen. Men ikke minst for å smake 17.mai-mat og dermed få lære hvordan man serverer festmat den dagen. Rare greier – for man skal jo ikke ut å handle og kokkelere før om 1 år!
I 1974 var jeg Formann i 17.maikomiteen i Oslo. Gikk først i toget med Ordfører Bull og Rådmann Helge Sivertsen og Politimester til hest. Å stå der å hilse kongefamilien var stort. Men noe som også er stort og bevegende er bekransningen av våre kulturbærere gjennom tidene. Dagen starter med det. Wergeland, Bjørnson, Ibsen , Ivar Aasen, m.f. men også krigshelter og politikere .
Ikke minst i hovedstaden. Ikke minst på Vår Frelser gravlund.
Det er merkunderlig at denne tidlige seremonielle og høytidelige start på Nasjonaldagen aldri blir direktesendt i verken NRK eller TV2. Aldri!
Her dekkes bunadstradisjoner og matskikker og korpskultur og ikke minst skolefaner – men vår stolte og viktige kulturhistorie går stille og pent for seg på den vakre kirkegården. Selv har jeg introdusert begivenheten for utallige utlendinger, tilreisende, og sannelig norske nordmenn på besøk 17.mai i Oslo. De kommer alltid tilbake. Vi også.
Folk flest er der i dannet flokk. Borgerskapets diskrete charm. Stille og smilende og hilsende går flokken i kjent rute fra minnestund til minnestund. Talene er TALER, ikke pludder og prat. De gir innblikk i den gang og nå, ikke minst. Selv vet jeg ikke noe norskere på 17.mai. Når jeg har vært i utlendighet, lengter jeg alltid tilbake til Frelses Gravlund om morgenen under grønnskjæret i vakre mai.
Under sørgepilen i 1974 satt datter av selveste Bjørnstjerne Bjørnson – Dagny – i en alder av 98 på benken. Som formann for arrangementet gikk jeg bort til denne gamle kvinnen for å hilse. » Hvem er nå De! » ropte hun opp. Høflig svarte jeg selvsagt uten at det gjorde inntrykk. Men hva så ! Jeg har hilst på datter av Bjørnson ! Hun døde forresten sammen høst – antagelig ikke av stunden på benken og min håndhilsen.
Rundt i det ganske land blir 17.mai markert med bekransninger av lokale helter av flere kategorier. Det er tradisjon, må vite. En stille tradisjon som altså drukner i gøy og hurra og fest og morro.
Godt er vel det. Måtte bare minne om minnene.
Gratulere med dagen uansett.!